Wednesday, December 20, 2006

God jul!



Fred og kjærleik og god jul til alle



Monday, December 11, 2006

Simon og Svala

(Simon og Svala på tur i Slåtta)

Sjå desse to!
Og høyr kor godt det kling:
Simon og Svala.
- Som skapt for ei barnebok!

Saturday, December 02, 2006

(vinterfrukt)

(Eg lengtar etter frost og snø. Kom, kulde, kom!)

Dråpar sprett frå elva
og vert til sprø is langs kantane
Innanfor er eit landskap for snø
Eg har ei blå kåpe
til å gå over markane i
med tunge korger fulle
av vinterfrukt på armen
Når våren kjem
vil spora mine smelte fyrst av alt
og verte til grøne opningar i snøen
Noko kjem til å vekse der

Sunday, October 29, 2006

Frå her eg sit



Eit vindauge med utsikt
som gjev innsikt

Monday, October 23, 2006

(moll)




Den tynne raude kjolen og den mørke dressen har hengt ute over natta. I morgontimane syng klesstativet, når vinden tek tak i kleda og dreg dei varleg rundt. Ei slepande sår læte trengjer inn mellom fibrane i stoffet, legg seg der som ei lett fukt. Kroppen kjolen skal kle vil dampe tonen bort med ein langsamt ebbande varme. Men han som eig dressen vil høyre denne læta kvar einaste gong han ber desse mørke plagga, før han ein dag mange år seinare, (lange år seinare), legg dei øvst på kvistbålet i hagen. Den tjukke røyken stig, løyser seg opp, og driv bort langsmed fjella.

Monday, October 09, 2006

(mogn)

Ei jente med kvitt hår
ber store spann over markane
Ho leier ei mørkare rås
av spor gjennom doggraset
Dyra trekkjer langsamt mot fjøsen
med jura fulle av varm mjølk

Det er ho som er mor
utan å vite det enno
Ho som er eit mjukt hus
kring ei kjerne av mogn

Ein gul stråle siv
ut gjennom fjøsdøra
Ho går inn og fell
saman med lyset



(Takk til mi kjære venninne Borghild Holsvik

for dette nydelege biletet

som fangar sommaren min så tydeleg!)

Monday, September 25, 2006

Kom!





Heiloen helliger vidda og fløyter sitt "Kom!"
Langs stiene lyser de blå gentiana oss inn
mot de lynggrønne flyer og drømmegrå fjell
og gir vink om at vi også slekter på alt dette fjerne.
Jomfru Marias grønne små nøkler
har åpnet usynlige dører for dem som har blikk
for en boltit med unger i lyngen
og skyenes mektige følge.

(Harald Sverdrup: Hardangervidda, - utdrag)

Wednesday, September 13, 2006

Slaktetid

Slaktetid: Eg parterar slaktet av ei hjortekolle, medan Snorre inspiserar.

Då eg var lita jente gret eg mine modige tårer inn i ulla på sauen som skulle slaktast, før far leidde han opp i løda der alt var gjort klart: trebukk, tollekniv, sag, trillebår, bøtter med varmt og kaldt vatn. Eg tok sykkelen, då, og sykla i vill fart bortetter vegen, song eller nynna for å overdøyve, var borte så lenge at eg var viss på at no, no var skotet gått av, no var det over, no kunne eg snu sykkelen og vende heim mot løda. Ofte var det ein slik klar, gul oktoberdag, og lukta av saueull og frost låg skarp over markane, men nærare løda blanda denne eimen seg med den tette lukta av blod. Eg såg med store auge, men med roleg hjarte, på sauen som låg der på trebukken, fire føter opp og til sides, hovudet som hang mot bakken, tunga som seig ut mellom dei korte tennene. Far som med øvd hand skar eit snitt i strupen og knytte ein kvit hyssingstump kring eterøret. Blodet som allereie var tappa i den kvite bøtta, mor som salta og rørte det, så ikkje det tjukna. Kniven inn under skinnet, frå halsen og attover mot buken, og der, under, innanfor, glinsa den skimlande blålege hinna som ligg utanpå kjøtet. Kniven i stutte tak mellom kjøt og skinn. Det lukta søtt og tungt i heile løda då bringebeinet vart saga opp, og dei to bringehalvene bøygde tilsides. Det mjuke, mørkeraude hjartet, levra, lungene over i bøtta med kaldt vatn. Innvolane, grågrøne og umedgjerlege, over i trillebåra. Og så var det tomt der inne.
Alt dette såg eg på, og fanst ikkje trist lengre. Det vonde var borte, fordi sauen var borte. Det som var att no, var noko anna, eit hylster, tomt, sauen eg kjende var der ikkje meir. Eg kika inn i den hole bringa, mørkret der, såg ribbeina lyse i kvite striper der inne, tenkte: kva finst her, tenkte: kvar finst sauen min no, tenkte: kva veit eg om livet - og dauden det endar med. Gjekk bort til trillebåra og trykte fingeren mot den gjennomsiktige grå hinna på magesekken, kjende det gav etter i luft før fintertuppen støytte mot det formelege, varme innhaldet. Alt dette som fanst der inne i kroppen. Alt dette som ikkje fanst der likevel.

Thursday, September 07, 2006

kviskringa heilt til slutt



(Kjærleik I)

Det ligg ei hinne utan på hjartet
det er ho som held det samla
Ho er det siste som rotnar
i kistene våre
Denne kviskringa heilt til slutt

Thursday, August 31, 2006

Godt å ha


Godt å ha ein hest når det røyner på, og hausten legg sår song mellom raude rognebær, og nokon har vore her og reist, og sommaren har vore her og reist.

Tuesday, August 22, 2006

Heimreise frå sætra

I dag henta eg Serine, Tordis og Ola på Sørdalssætrane. Dei fulgte meg lydig attende til dalen. Det er ei tid for alt, også for sommarbeite. No har eg berre att å finne Lissje-Pirlå, så er alle her.


Friday, August 11, 2006

Det lakkar




Å, du store kantarell,
så er det altså slik at
sommaren er på hell!

- Men eg og gutta mine
er glade likevel.

Thursday, August 10, 2006

Seinsommarnatta




Somme slumrar salig
i seine sommarnatta,
andre veit å kose seg
med kaffilars og bål:
Maria, eg og Snorre,
hesten min og katta
var vaken heilt til sommarnatt
og bålet vart til kol

Wednesday, August 02, 2006

(passasje)


Det er tørr og stille sommar. Ho ventar på at tida skal vende og gjere henne godt. Ved fjøre sjø går ho i strandkanten, for å samle tynn sand til timeglaset. Under ein blank rund stein finst sneglekongen, han som har hus som dreiar motsett veg av dei andre. Han glimer og gløder, som veit han kor sjeldsynt han er. Vil han framleis tyde velsigna liv, om ho set foten på han, knuser det makelause huset til fine sandkorn, fyller dei på glaset. Om ho let dei dryse langsamt frå handa og fylle glaset med oppmalt lukke, let dei passere gjennom det konkave livet, renne i smale striper frå botn til botn.

Tuesday, July 25, 2006

Syng!


Syltedalen sommarsyng
om elvedans og blåbærlyng

Thursday, July 20, 2006

Sunday, July 02, 2006

Solruter


Og sola fell over hengekøya
lagar eit grovmaska garn i sanden
Slik fangar dette landet meg inn
med skuggestriper
solrutefamn
Kjem seg ikkje laus frå slikt
veit du

Thursday, May 25, 2006

Liten visa om hurledes livet är kort liksom kärleken




Det har gått dagar sidan sist vi var ute, den eine historia har avløyst den andre, det merkast på måten vi er mot kvarandre, kjenner kvarandre, og no er det grålyst, natta har omsider lyfta på seg for å sleppe morgonen til, det luktar svevn i rommet, men vi har ikkje sove, ein verknad av innestengt ande, gråleg flimmer når lyset slepp til og fortel at det er tid for noko anna, i dag må noko nytt kome til. Det er på tide no.

Han går til kjøkkenet for å trekke te, og om eg lyttar kan eg høyre han gripe om posen, korleis det knitrar i det tørre innhaldet når dei krumme blada støytest mot kvarandre, eg kan høyre dei drysse mot botnen av kanna, vatnet frå springen, frå lyst til mørkare, kneppet frå kokaren idet han legg høgre peikefinger på brytaren så det raude lyset tendest, men eg lyttar ikkje, rommet er lummert av kvelt svevn, eg høyrer ikkje etter lydane hans, eg lengtar etter noko anna for oss, noko anna enn denne stadige lydinga mot kvarandre sine rørsler.

Ein ny lyd i rommet, ei humle har forvilla seg inn i veggventilen, ho slår mot den harde plasten i mjuke knepp, i si leiting etter utgang, eller inngang, den dempa summinga når meg som flaum, eg lyttar med auga før eg strekkjer meg, eg lyfter handa og strekkjer meg opp mot ventilsnora, lyfter kroppen i ein boge så handa får nå, trekkjer til idet du ropar meg
inn
til deg
så handa fell
og fell
og fell
slik blada inne i tekanna fell, på bordet mellom oss, desse brune og grøne blada, dei rettar seg ut og søkk langsamt i den gylne væska, teiknar mørke buktande striper av saft og smak på vegen mot botnen, før dei legg seg til ro og svulmar.

Thursday, April 20, 2006

Vente på Lykke


Somme dagar er det berre å vente. I dag er ein slik dag. Eg veit det skal skje, tida er der, tida er inne eller tida er ute, og det kan skje kva tid som helst, det er no det heile skal ta til, eg har gleda seg i månadar, og no er tida komen. Det er berre å vente. Eg får liksom ikkje gjort noko anna heller, ingen store prosjekt, kan ikkje reise nokon stad, må fylje med, ta dei visse turane ned i fjøset og sjå etter, stå der og skode ut over dei kvilande dyra, som ligg tunge i garden og spørje lågt korleis det går, om nokon er sjuke, om nokon har teke til å kjenne på eitkvart no, om ikkje dei snart har tenkt å sette i gong. Eg ventar, seier eg. Eg skal passe på, seier eg. Og det er ei slik ro i fjøsen, denne heilt særeigne roa som kjem frå nøgde dyr som kviler, og eg tenkjer på auga til sauen når ho ligg der og jortar med dei små lamma sine kvilande langs sida, korleis ho stundom strekkjer halsen og legg hovudet varleg over ryggane deira og blunkar langsamt med auga, pustar ut. Kor det lyser fred av dei då.
Og det er dette eg ventar på. Augeblunka av fred, desse stundene av harmoni som finst når nytt liv kjem til i fjøsen, når alt har gått vel, alle er friske og den tynne brekinga stilnar med ein mett og god mage full av kode. Slike stunder. Dei liknar glim av lykke.
Så er det også Lykke som er fyrst ute i år. No står ho med bøygd hovud og øyra hengande. Lyder til seg sjølv, kjenner på dei signala kroppen gjev. Vomma er nedsigen, det blenkjer i slim nedetter juret. Og Lykke er snart gamal, ho er den eldste i fjøsen no. Tenke seg til! Eg som fann henne kald og forkomen i ei jordhole då ho enno var eit lite lam. Å, ja, det var eit lykketreff, det. Gode, gamle Lykke, som vart flaskelam og fylgde meg over markane og klatra saman med meg på steingardane, no står ho der og kjenner på seg kva som skal skje, ser på meg med dei store auga sine. Eg legg handa over nasa hennar og seier det igjen: Eg skal passe på. Kjem til å gå bra, dette, seier eg.

Thursday, March 16, 2006

Ferdabrev 16. Mars 2006: Syltedalen - Mannen, tur/retur




Huset
Torsdags morgon. Eg vaknar og veit at det er naudsynt å legge ferda oppover og utover fjella denne dagen. Natta igjennom har fullmånen lyse, men no er han bleik på himmelen, slegen ut av sola. Ho spør om ikkje. Eg er ikkje vond å be.

Brua
Eg lener meg utover. Fossen er frosen og stille. Stivna i spranget nedetter sida. Dråpane har vokse til informasjonar i ei fullstendig metamorfose. Røvespor kryssar over snøsprø is. Nedanfor ligg gardane i nysol. Løda får ein annan farge no. Ho er djupare raud enn nokon gong, sola trengjer inn i materialet og får henne til å gløde.

Joskarsvingen
Inn i skuggevinden som alltid fylgjer Joskaret. Det er knirkande skare under meg, framfor meg: utsikt mot fjorden. Kor spegelblank han er i dag. Så blank at eg kan sjå dei fargedansande spetta båtane teiknar i vassflata heilt hit, her eg står og kviler overkroppen mot bambusstavane, her eg står og ser, og smiler av Thunemshornet, det stikk som eit grønt bustete hovud ut frå den kvite kåpa, på veg til å stupe i fjordglimet.

Kilebrekka
Det er så stille. Eg kan høyre kva som helst her, eller ingenting. Akkurat no høyrer eg korleis lyden av rennande te vert djupare dess meir som fyllest i koppen. Eg drikk og lyttar. Høyrer min eigen puls som sus i øyra. Dalen ligg under meg, han badar. To fly passerar kvarandre over fjellranda, etterlet seg eit kvitt skispor på den djupblå kvelven. Sjå der, seier eg lågt. Det der er sporet mitt som går rakt til himmels: Dette er det næraste himmelen eg kan kome. Så kjem lyden. Den buktande, rullande lyden.

Smådalane
Rypespor! Vakrare spor finst vel knapt: den tregreina forma, små vifter bortetter skaren, og kring dei er tynne mjuke striper frå dei fjørkledde beina, som freistar dei å viske seg sjølve ut etterkvart som dei plantast. Eg fylgjer dei eit stykke, håpar på å få sjå henne, kvitkledd med raude halvmånen over auget. Eg finn berre hola med lort i. Så var det her ho sat og kura, inne under den krokete bjørka som skyt ut i linninga mellom brattberg og flate. Ferske, ferske spor. Ho høyrde meg nok, i denne stilla kan ein høyre kva som helst, eller ingenting. Visste nok eg kom, tok til vengane og drog ifrå meg.
Det er greitt det, vesle rype, eg glad berre av å vite at du framleis er her.

Mannen
Opp frå andre dalsøkket, inne i sida steikjer sola og gjer snøen om til silke. Kryssar eit harespor som har svulma i sola og vokse opp av snøen. Eg er varm og raud i andletet, mjuk og lett i kroppen. Då er det han syner seg: I himmelsjå står han, rank og staut. Ventande - alltid ventar han på meg. Lengtande - alltid lengtar eg til han. Hjartet slår ringar i brystet, dei spreier seg i kroppen. Ved synet av han, dette alltid frydefulle gjensynet: Å, Mannen, du kjære! Eg lystar å rope, men gjer det ikkje. Å rope i fjellet er å banne i kyrkja. Eg stakar med sterkare armar no. Så er eg framme og han tek imot meg, let meg lene meg mot han og kvile. Vi sit rygg mot rygg i sola, er stille saman, lyttar saman, ser: Ein flokk stjertmeis bølgjer forbi oss, stig og søkk. Eg fylgjer dei med auga, og blikket lyftest: der står Hårnelen, mørk og blå i himmelstripa. Disig, døsig, kransa av glim og solleik. Nett som meg.

Mannen - Smådalane - Kilebrekka - Joskarsvingen - Brua - Huset
SVOOOSJ!

Friday, March 03, 2006

Svala mi



I går var det eg møtte henne; Svala, nei, vi møtte kvarandre, og eg forstod med det same at dette var henne, ho var den av alle dei førti hestane som skulle verte med meg attende til Syltedalen, eg gjekk innom gjerdet, dei flokka seg rundt meg, men ho var den som la hovudet inn mot mitt, kvilte hovudet på skuldra mi, ho var den som såg så lenge på meg med dei store mørke auga, vi stod der i tolv minusgrader og lytta til kvarandre, tala til kvarandre på eit anna språk enn det middelbare, ja, for dette er den umiddelbare venskapen, eg tok votten av og la handa over den flate panna, over det kvite bleset som strekkjer seg smalnande frå panna og heilt ned til mulen, fylgde den kvite pila, kjende den varme pusten kvervle kring fingrane, og ho la tyngda av hovudet i handa mi, og eg skjøna: det er ho som skal verte med meg attende til Syltedalen, hit, ho er den eg skal vaspe rundt i laussnøen saman med, den eg skal legge kløv på og ri av garde til eit av dei mange fjellvatna, kanskje Vaulen, ja, eg ser føre meg at vi slår telt ved Vaulen, der det er så mykje alvedans om sommarskveldane, der far min ein gong henta opp store steinheller frå det varme vatnet og laga bord og benkar (eg hugsar dette så tydeleg, hugsar den tydelege stolte kjensla av at far er den sterkaste i verda), der grua framleis står i vasskanten år etter år; klar for å ta imot krædene som vert dregne opp på annan kvart kast, der er det vi skal slå oss ned etter ein sveitt ridetur opp alle bakkane, opp gjennom raudesanden, der fjellskråningane står bratte ned mot stien, gjennom dette underlege landskapet av raudna olivinstein og sand, ved foten av klippene, ja, det høver med hest der, over kvar vesle knaus må ein speide etter indianarfjør som stikk opp, berre fordi det ville vore på sin plass i eit slikt landskap, der på stien mellom den bratte klippesida og juvet der elva renn, denne smale stien som alltid har spor av rev fordjupa ned i sanden, denne smale stien der hoggormen stundom legg sine runde kvite egg i sanden før han dreg seg unna og lagar buktande striper bort mot krattklyngene, her skal vi ride ein av dei fyrste dagane som ber sommar i seg, Svala og eg, eg og Svala, for vi to kjem til å høyre saman, og eg veit at eg kjem til å elske henne.

Monday, January 09, 2006

Innanfor



Slike vinterdagar tenkjer eg på den villkatten eg fann. Stivfrosen under det brunvisna bregnelauvet låg han, strak ut og var daud. Ein stor kvit villkatt, eg hadde aldri sett han før, men skjøna det var ein villkatt. Eg såg det på dei sundrivne øyrene, dei lange vêrhåra, den lurvete pelsen og beinbygnaden. Han var så skrinn. Berre skinnet utanpå beina, som sokk litt ned i kvar beingrop.
Eg hugsar eg gret. Eg låg på kne ved kattekroppen og gret, tenkte på livet hans, det som no var borte, at han aldri hadde hatt nokon heim, ingen hadde stroke han over hovud og rygg i ei lang langsam rørsle og gjeve han mat i ei skål, nei, han hadde gått ute all sin dag, jakta på mus under skaresnøen, slost med reven og gøymt seg i ei steinhole med store redde auge og øyra flatt bakover hovudet, svolten og kald, med iskrystallar mellom poteputene.
Eg ville grave han ned, men telen batt mold og jord og ville ikkje la meg kome til, ikkje eingong med ei grav. Eg såg på katten. Auga hans var attlatne, men han såg ikkje sovande ut, ikkje med all den rimen i pelsen, og dei frosne lemane, nei, han såg meir daud ut enn noko anna eg hadde sett døy, hadde sett daudt.
Eg gjekk attende til huset mitt, og fann ei kiste, nei, meir eit stort skrin med reimar over som ein kunne knyte saman og forsegle, ikkje berre late att, men verkeleg lukke inne. Han fekk denne kista. Eg lyfte katten opp, han endra seg ikkje, ingenting endra seg, han heldt same stillinga, hovudet vridd mot høgre då det skulle falle mot venstre, stiv, ubevegeleg, og eg kjende frosten i kroppen rett gjennom dei raude vottane, og eg kjende beina i kroppen rett gjennom dei raude vottane, og eg gret over at det gjekk an å døy slik, at nokon måtte døy aleine og svoltne og skjelvande av kulde, så heilt aleine, drage seg inn mellom bregnelauvet og døy og fryse til is.
På kne ved kista, grava til ein villkatt, plassert i hjørnet i tuftene frå det som ein gong var eit sommarfjøs, langt oppe i bakkane, i utmarka, men enno med ei kjensle av å vere i hus, omkransa av steinmurar, stein for stein lagt av menneskehand, inne, innanfor.