Monday, May 04, 2009

Eit skumpiska sekund





Eg har tenkt så mykje på Bjørn Aamodt og dikta hans i det siste. Poeten, sjømannen, metallarbeidaren Bjørn Aamodt. Trur det var noko som slo inn i meg sist eg kom til min barndoms heim, akkurat i det eg kom inn døra med sekken på ryggen, stod der i døropninga og såg den tomme gangen, kjende kor tomt huset var, ingen trufast logrande ven som var over seg av lukke fordi eg var komen heimatt, og då slo det innover meg, dette minnet:

Bjørn Aamodt, under poesifestivalen Audiatur i Bergen, det må ha vore i 2005, han døydde jo året etter, men der han stor på scena, ei ganske mørk og stor scene i eit enno mørkare og større rom. Eg hugsar eg sat langt bak, kunne ikkje sjå andletstrekka hans. Men kroppen såg eg, haldninga i han, ein gamal, litt lut kropp, tynn. Han leitte fram nokre ark. Drog pusten nokre gongar. Så kom røysta til. Med skjelvande røyst las han eit dikt til hunden sin. Hunden som hadde fulgt han på sjøen i alle år, som låg i ein taukveil når han jobba på dekk, tassa etter han ned i maskinrommet, den mjuke varme kroppen i fotenden av ei smal seng i lugaren. Og Aamodt gret. Vi høyrde tårene, og i den mørke salen høyrde vi alle saknet. Det var ei legendarisk opplesing. Denne gamle mannen på ei stor scene, gråtande, saknande. Og det rørte meg sterkt, gjer det framleis.

Å, Aamodt.
Som får meg til å kjenne sjømannsblodet i årane mine, ved å skrive liner som dette:

Mens livets røde lykt slukner i kanalen akterut,
skrur horisonten et svart lokk av leppestiften,
og drar prøvende en tynn strek

slike liner trekkjer fram bilete i meg. Som om eg har nokre nedarva minner frå fullriggarane oldefar min segla med der ute, i ei anna tid, heilt andre stadar enn det dei vert kalla no. Nokre nedarva minner som dukkar opp når eg les til dømes den sugande, bølgjande sterke samlinga hans Anchorage. Då dukkar dei opp, desse nedarva glimta, som morfar si historie om då dei segla oppover Yang-Tse-elva, galgane som stod tett langs breidda, som allèar, og dei daude kroppane som dingla frå dei, langsamt, frå side til side, mannskapet stod på dekk og såg, den brune elva under dei, tørre elvebankar med galgar, oppover, nedover.

Anchorage. Ei sjøreise i 43 dikt. Ei bok som ikkje liknar noko anna. Av ein heilt særmerkt poet. Eg likar så godt korleis havet kling med i språket hans, og metallet, lukta av olje, harde skrog, dunkinga frå maskinrommet, tung last, tørre, sprukne nevar i dikt etter dikt. Og verda der ute. Alltid nye hamner. Jeddah. Khor al Amaya. Balikpapan. Capri. Rouen. Og Ancourage:

Bjørneskinn og gull. Historien henger i ordet
som en rustholk dreier for ankeret i tidevannet.
Bevissthetens lille kuøye.
Kompassnåla dirrer mot den magiske ordpol.
Hiv på kjettingen, 4 sjakler ute.
Stemme føttene i dekket mot den svarte veggen
som tårner seg opp og velter inn over babord baug.
Legge tyngden over på høyre fot
mens dråpene smeller som svæpeslag over styrhusruta.
Steady so! Ancourage, Antwerpen, nedenom
og hjem. Ordet som et blankslitt ritual
for å sette sjøbein, stå
nesten stille. Der kommer neste sekund, skumpisket.
I bokevja, Norsk Tidend 1/2009