Påskeglim

Eg elskar utedassen aller mest om vinteren

Glør

Dei brenn bråte ute på markane
Lutar seg mot rivene når dei pratar saman,
rykkjer til og slår dei mot bakken når elden grør for fort
Gjennom glipa i vindauget høyrer eg røystene,
og det grøne graset som sukkar og kviskrar under tjukk røyk
Vinden pustar, og regnet ventar inne i himmelen ein stad
Eit glør søkk inn i mjuk mose og vert liggande
Alt som ikkje tek fyr kan bere glødande oske
Når kvelden kjem, ventar regnet enno over markane,
ventar under himmelen medan markane brenn

Song

Eg gjekk så lenge over markane
Eg høyrde ikkje lenger
at kvistar knakk under snøen

Men du lydde og stogga
Tok til å leite under store tre,
ved skogsvatn og brukryssa elvar
Grov fram i dagen det eg ein gong grov ned:
Ein medaljong med to bokstavar
Potteskar, steinar, røter, ord
Øskjer fylte med glatte bein

Svart mold over nevane dine
Noteliner frå ein gløymd song
Slik musikk som berre finst
i leitande hender

Desembersøt på berrfrosten

Søthonningklumpedokkeklokkeblomevakretindrehjartejenta!

På stall

Stallen er ferdig, akkurat i tide før fyrste hauststormen.
Sjølv for ein islandshest er det godt å kome inn, stundom.

Få seg ei famn tørrhøy, verte tørr og varm, høyre regnet tappe på bølgjeblekket.

Kor fint det er, å sjå dei vakre hestane mine stå her, i det gule lyset i løda, korleis dei roleg tygg, strekkjer seg mot meg og blunkar langsamt med auga. Stunder av rein fred. Rein fred.

Å, haustfjell! Å, gneistrande tid!

Lys og lauv blandar seg

og brenn

Manifest

Eg høyrer til ved dei stille små fiskevatna på fjellet, dei som alvane dansar på om sommarkveldane.

Eg høyrer til på ein steingard i sauebeitet, der dyra roleg beitar ikring og ser på meg med tillitsfulle auge.

Eg høyrer til mellom bjørkestammane, lyttande til svarttrasta sin mjuke song.

Eg høyrer til i ein grøn liten robåt med makkeboks og dupp.

Eg høyrer til under stjerneklåra, der ingen gatelys bleiknar stjernene.

Eg høyrer til markane, elva og graset.

Eg høyrer til på hesteryggen, med ein gråklegg på leggen.

Eg høyrer til bak dei store steinane i fjøsmuren, som ein kan lene seg inntil og kjenne slektskapen og arva frå dei som har vore før meg.

Eg høyrer til her.