Tuesday, November 29, 2005

turdus iliacus


Var på veg opp stigen, opp stigen langs fôrsiloen, i høgre hand heldt eg ein slange som skulle tappe alt vatnet ut, tappe bort det store bassenget som breidde seg ut der oppe, dei mange hundre literane med vatn som hadde ligge og pressa saman det saftige grøne graset sidan sommaren. Han er ikkje så høg siloen vår, fem-seks meter over betonggolvet omtrent, stod på det tredje øvste trinnet, lena meg over kanten og skulle til å senke slangeenden ned i vasspresset, hadde butte ein stein i enden for å halde han på plass, let slangen gli ned i vatnet, freista plassere han der det såg djupast ut, konsentrerte meg, då høyrde eg denne lyden: klør mot plast, fjør mot fast, stutte pip, det baksa og krafsa på andre sida av siloen, i glipa mellom den tjukke plasten i silopresset og veggen bak, den vesle stramme glipa, det var nokon der, nokon som kjempa, nokon som hadde høyrt meg og bad om hjelp. Frå andre sida av siloen bad nokon kort og tynt om hjelp. Mellom oss var fleire hundre liter vatn i ein grøn glatt presenning. Eg stod ein augeblunk for å lokalisere lyden, freiste å gjenkjenne, finne ut kva dette var, før eg batt fast slangen, gjorde ferdig jobben, klatra ned stigen, kjende betongen mot gummihælen, gjekk ut av silobygget, gjekk med raske steg over tunet, inn i kjellaren, fann fram vadebuksa, steig nedi, slo selane over herdane, gjekk attende, over tunet, inn i silobygget, opp stigen, slengde foten over kanten, kom etter med den andre, heldt meg med overkropp og armar, og let meg langsamt senke ned i vatnet. Den kalde innsida i vadebuksa pressa mot kroppen, vatnet pressa vadebuksa inn mot kroppen, frå alle kantar, kring bein, hofter, underliv, mage, pressa vatnet seg mot meg. Eg stod stille med vatn til livet. Lydde. Opna munnen og plystra. Stille. Så eit svar. Eit svakt pip, ein svak vibrasjon i plasten. Stille. Eg plystra. Svaret kom. Eg gjekk mot lyden. Vatnet arbeidde imot meg, eg tok meg fram med seige langsame rørsler, langs kanten av siloen, midten var for djup, kom til å renne over kanten på buksa, inn med armholene, nedover kroppen, fylle seg med vatn, eg måtte halde meg langs kanten. Stille, berre denne rislinga i vatnet når eg svinga kroppen, foten, frå side til side og framover, surklande, kurlande, rislande. Eg plystra att. Svaret kom fort, like ved. Eg stogga, tok tak i plasten og drog han langsamt ut frå veggen, strekte hals og kika ned mellom glipa. To svarte auge. To svarte turdusauge rett mot mine. Ein liten brun kropp pressa fast mellom vegg og plast. Og to venger. To raude venger.
Eg stakk handa langsamt ned, fingrane støytte varsamt mot mjuk fjør, kjende det dirra i dei, eg opna handa og la ho over kroppen, greip kring kroppen, kjende fuglehjartet skjelve inne i grepet mitt, heldt fast og trakk ho opp frå glipa, ut i lyset, ut over vassflata, eg med mi menneskehand, ho med sitt fuglehjarte, tok ho inn mot brystet, la andre handa til grepet, heldt ho inn mot brystet og kviskra inn i fjørhamen, lågmælte ord som gav tynne ekko over vassflata.
Eg stod der, stille, eg stod der heilt stille, med ei raudvengetrast sitt bivrande hjarte like utanfor mitt.

Sunday, November 27, 2005

(inn)







I sprengfrosten
trekkjer blodet seg innover
mot det varme huset
midt i kroppen
Om leppene sprekk
blør dei ikkje


(24 november, Ord for kvelden: KULSE - shiver with cold)

Monday, November 21, 2005

Raude halvmånen


Heldt på å klippe sauene, trur det var Lamborg eg klipte akkurat då, heldt på med det vanskelege partiet kring halsen, veit ikkje heilt korleis eg fekk det til, kva venstrehanda gjorde der klippemaskina skulle gå, men det skjedde sjølvsagt, hadde i grunnen venta på det: sauesaksa køyrde seg inn i peikefingeren min, løyste eit bua flak frå tuppen, lyfta eit lite kumlokk på vidt gap, og ut frå kumlokket strøymde det blod, det er jo så typisk fingertuppar: fulle av nervar og jævla fulle av blod. Eg banna ein salve, men ganske kontrollert:
“Faen, der klipte eg meg”, sa eg.
“Gjer ikkje noko”, sa eg, lata som ingenting. Sløkte ikkje maskina eingong, eg berre klipte vidare.
Men det svei. Ullfeittet la seg inn i såret og svei. Blodet draup ned i ulla på Lamborg, raudt mot det kvite, og det distraherte meg slik at eg ikkje fekk klipt jamt og fint, det vart berre hakk og dottar og tustar, så eg gav meg over og sløkte maskina. Det vart stilt. Det regna på bølgjeblekket. Regnet dansa på bølgjeblekket, og mor mi, som heldt Lamborg, sa eg måtte surre rundt litt gråpapir, det gjorde dei alltid før, sa ho, før var det nett som gråpapiret var innsett med eit blodstillande middel, det var berre å trykke det mot såret og mest i det same slutta blodet å piple fram, det var nesten magisk med gråpapir før i tida, sa ho. Så eg reiv ei strimle frå mjølsekken vi stappa ulla i, surra rundt, tok ei klype ull frå Lamborg, snodde ho godt til det vart ein liten tråd som eg knytte rundt gråpapiret att, og det hjalp godt, sjølv om gråpapiret i dag er ikkje som det eingong var: Ut mellom fingeren og papiret taut det raudt. Men eg brydde meg mindre, tende maskina og klipte vidare. Alt gjekk godt med gråpapir på, og trass dette hendige uhellet vart Lamborg strålande fin.
Og i dag blesma ho, til og med. Då eg slapp Punktum opp i storegarden for å sjekke damer, stod Lamborg der og var så søt og sjarmerande og baud seg fram så nyklipt og fin, at Punktum vart heilt ør i toppen, slengde opp leppa og briska seg, nærma seg Lamborg i god fart, ho såg på han med store, litt undrande og skremde auge, skalv litt i augeloka, men var heilt med på det, og no skal Lamborg ha lam til våren for fyrste gong i sitt liv.
Og då gjer det jo ingenting om eg har ei flenge på fingeren. Ein liten, raud halvmåne på venstre peikefingertupp. Såret liknar akkurat på ein liten, raud halvmåne. Eg håpar faktisk det vil verte eit arr av det, og eg trur det vil verte eit arr av det. Ein raud halvmåne. Lik den som tiuren har over det svarte, blanke auget sitt.
Om eg stryk nokon over ryggen, armane eller kinnet med denne fingeren i framtida, kjem det nok til å kjennest. Kjem til å skrape litt, hard hud, ein herda liten måne yst på tuppen. Eg reknar med han kjem til å spørje:
“Kva skjedde med fingeren din?”
Då skal eg svare:
“Heldt på å klippe sauene, trur det var Lamborg eg klipte akkurat då, heldt på med det vanskelege partiet kring halsen, veit ikkje heilt korleis eg fekk det til, kva venstrehanda gjorde der klippemaskina skulle gå, men det skjedde sjølvsagt, hadde i grunnen venta på det: sauesaksa køyrde seg inn i peikefingeren min, løyste eit bua flak frå tuppen, lyfta eit lite kumlokk på vidt gap, og ut frå kumlokket strøymde det blod, det er jo så typisk fingertuppar: fulle av nervar og jævla fulle av blod.”

Sunday, November 20, 2005

It was near I died



Trur det var den dagen snøen kom, at det snudde.
Eg vakna med It was near I died på øyret, hadde visst surra og gått heile natta igjennom, og det var sant - siste dagane hadde det verkeleg vore like før eg døydde, ikkje på skikkeleg, neida, men eg hadde vore heilt nær dette tynne skiljet, du veit, skiljet mellom det kjende og der ein går noko framandt i møte, ja, når ein har eit djupt sår i sida og må gå så varsamt at ein mest ikkje merkar at ein er i rørsle.
Denne morgonen vakna eg og fann eit nytt lys i rommet. Ikkje dette morgonmørke haustlyset som slumrar i kroppen, men noko anna, blåleg sterkt: snølys. Snølys! Og det fall inn gjennom vindauget. Eg stod i glipa mellom gardinene som hang tunge ned på kvar side av meg, stod der og såg nedover markane, stod der i glipa, som eg har stått kvar fyrste snømorgon frå eg var ei lita jente og såg nedover markane som var kvilande, stille, berre eit og anna gult strå stakk opp, elles var det berre denne jamne kvite flata, og dei langsame rørslene ovanfrå og ned. Eg stod der og kjende korleis det velta om, ein gneist sprengtest i brystet, eller i hovudet, kanskje i hjartet, - ja, eg trur det var i hjartet. I hjartet.
Ei langsam veltande rørsle, og etterpå: ei kjensle som ikkje var takksemd, men som likna på ho.

Friday, November 18, 2005

Noko av det raraste


Her ein dag var eg i fjøsen, som vanleg, hadde gjeve saudene tørrhøy, alt var roleg og godt, og eg stod borte ved springen og tappa vatn i ei bøtte. Stod vel der og såg ut glaset, såg på lysa frå gamlehuset korleis dei glei ut i små soler på den dogga vindaugsflata, tenkte vel på eitkvart eller einkvan, hugsar ikkje, men eg stod der medan vatnet strøymde ned og lyden frå strålen vart mørkare og mørkare dess fullare bøtta vart, stod der og såg, med ei hand på krana, den andre truleg plassert i midja, i kjeledresslomma eller kjærleg over ei saudenase, og så:
KLASK!
Eit trykk mot støvelen, venstre fot. Eg bøygde meg ned for å sjå, og der sat ein stor, vakker, brun frosk. Ein frosk! EIN FROSK!
Sat der litt, så hoppa han frå støvelen min, venstre fot, vidare bortover fjøsgolvet. Eg stod att og stira, andletet oppløyst i eit einaste stort gapande smil, følgde han med auga, lo litt, bøtta rann over, merka det ikkje, fanst ikkje tid, berre ein stor brun frosk som landa rett på fotbladet mitt, og eg kjende det herleg djupt inne i mitt vesle, tåpelege, romantiske, håplause, svulmande, lengtande hjarte, at dette, DETTE, er ikkje dette eit godt teikn, så veit ikkje eg!

Thursday, November 17, 2005

(tid)




I si evige jakt
på forgjengelegdom
tel dei ringane i treet
takkane på horna
lag av jord og rustraud mold

Eg vil ikkje vite så mykje
om kva som er gamalt og kva som er ungt
men eg skjønar at hesten aldrast
når bitet langsamt spissar seg utover

Og no står ho der med ein pilspiss
som peikar seg ut frå mulen
peikar ut frå den store varme munnhola
Det er vinter og kulde i skogen
Det dampar av pust ikring ho
Eg stikk dei frosne fingrane inn
mellom tennene og mulen
kjenner korleis det glatte skinnet
strekkjer seg over knokane
og spreier varme inn mot beina
Luter hovudet mot den flate panna
mot eit glim av tidløyse
der eg maktar å gløyme korleis det er
å samtale med menneska
og deira tid av år og dagar


(til minne om Nakita, 09.07.85 - 09.11.05)