Wednesday, September 17, 2008

Å gifte seg med bøddelen




Ho er dømt til dauden ved henging. Ein mann kan kome unna denne dauden ved å verte bøddel, ei kvinne ved å gifte seg med bøddelen. Men det finst ingen bøddel no; og difor ingen utveg. Det finst berre daud, vaklande på vent.
Dette er ikkje fantasi, det er historie.

*

Å leve i fengsel er å leve utan speglar. Å leve utan speglar er å leve utan sjølvet. Ho lever utan seg, ho finn eit hol i murveggen, og på andre sida av veggen: ei røyst. Røysta kjem gjennom mørkret, utan andlet. Denne røysta vert spegelen hennar.

*

For å sleppe unna dauden, denne særskilde dauden, må ho gifte seg med bøddelen. Men der er ingen bøddel, ho må skape han fyrst, ho må overtyde denne mannen i røysta sin ende, denne røysta ho aldri har sett og som aldri har sett henne, dette mørkret, ho må overtyde han til å gje frå seg andletet sitt, bytte det mot den allsynlege maska dauden ber, mot tilgjengeleg daud som har auger men ingen munn, maska til ein mørk spedalsk. Ho må omforme hendene hans slik at dei villig snor reipet kring struper som er utvalde, som hennar, andre struper. Ho må gifte seg med bøddelen, eller ingen, men det er ikkje så ille. Kven andre finst å gifte seg med?

*

Du undrast på kva ho har gjort. Ho vart dømt til dauden for å stele klede frå han ho arbeidde for, frå kona hans. Ho ville så gjerne verte vakrare.

Eit ulovleg ynskje for ei tenestetaus.

*

Ho brukar røysta som ei hand, røysta hennar grip gjennom veggen, stryk og trekkjer. Kva i all verda kunne ho ha sagt for å overtyde han? Han var ikkje dømt til dauden, fridomen venta på han. Kva for freisting var det, den som verka? Kanskje ville han ha eit liv saman med ei kvinne han hadde berga livet til, ei som hadde sett djupnene nede i jorda men som likevel fylgde han opp og attende til livet. Dette var einaste moglegheit for å vere ein helt, for ein person i det minste, om han vart bøddel ville alle andre forakte han.

Han var sett i fengsel for å ha såra ein annan mann i ein finger på høgre hand, med sverd.

Dette er også historie.

*

Venane mine, kvinner begge to, fortel meg historiene sine, som ikkje er til å tru, men som er sanne. Det er skrekkhistorier og har ikkje hendt meg, dei har ikkje hendt meg enno, dei har hendt meg men vi er urørte, vi skodar vår vantru med gru. Slikt kan ikkje hende oss, det er ettermiddag, og slike ting hender ikkje om ettermiddagen. Problemet var, sa ho, eg fekk ikkje tid til å sette på meg brillene og utan dei er eg blind som ei flaggermus, eg kunne ikkje eingong sjå kven det var. Slikt skjer, og vi sit ved bordet og fortel historier om det, så vi endeleg kan tru. Dette er ikkje fantasi, men historie, det finst meir enn ein bøddel og det er grunnen til at nokre er utan arbeid.

*

Han sa: Ende på veggane, ende på reip, døropningar, ei mark, vinden, eit hus, sola, eit bord, eit eple.
Ho sa: brystvorte, armar, lepper, vin, mage, hår, brød, lår, auge, auge.

Begge heldt det dei lova.

*

Bøddelen er ingen dårleg fyr. Etterpå går han mot kjøleskapet og ryddar opp i det som står att, sjølv om han ikkje tørkar opp det han sølar ut ved uhell. Han vil berre ha enkle ting: ein stol, nokon til å drage av han skoa, nokon som ser på han medan han pratar, med beundring og frykt, om mogleg: med takksemd, nokon å stupe inn i for å finne kvile og fornying. Den lettaste måten å skaffe seg desse tinga er ved å giftast ei kvinne som er daudsdømd av andre menn fordi ho ynskte seg vakker. Det finst eit vidt utval.

*

Alle sa han var ein tosk.
Alle sa ho var ei klok kvinne.
Dei brukte ord som snare.

*

Kva sa dei fyrste gongen dei var aleine i eit rom saman? Kva sa han når ho tok bort sløret og han kunne sjå at ho ikkje var ei røyst, men ein kropp og difor handgripeleg? Kva sa ho når ho oppdaga at ho hadde gått frå eitt stengt rom til eit anna? Dei snakka om kjærleik, naturligvis, men det heldt dei ikkje opptekne i all framtid.

*

Sanninga er: det finst ingen historier eg kan fortelje venene mine for å få dei til å kjenne seg betre. Historia kan ikkje slettast, sjølv om vi kan roe oss med spekulasjonar kring ho. På den tida fanst det ingen kvinnelege bødlar. Kanskje har der aldri funnest nokon, dermed kunne ingen mann berge livet ved ekteskap. Men ei kvinne kunne, i følgje lova.

*

Han sa: fot, støvel, ordre, by, knyttneve, vegar, tid, kniv.

Ho sa: vatn, natt, piletre, reip hår, jord mage, grotte kjøt, liksveip, open, blod.

Begge heldt det dei lova.


NOTE: I det attande århundrets Quebec var einaste måten for nokon som var dødsdømde å unnsleppe henging: For ein mann, å verte bøddel, eller, for ei kvinne, å gifte seg med ein. Francoise Laurent, dømt til henging på grunn av stjeling, overtala Jean Corolère, i cella ved sidan av, til å søke om den ledige jobben som avrettar, og også til å gifte seg med henne.

Margaret Atwood

(Gjendikta av Hilde Myklebust)

Monday, September 08, 2008

Eg dreg ifrå glaset




Eg dreg ifrå glaset fyrr eg legg meg,

eg vil sjå det levande myrkret når eg vaknar,
og skogen og himmelen. Eg veit ei grav
som ikkje har glugg mot stjernone.
No er Orion komen i vest, alltid jagande –
han er ikkje komen lenger enn eg.
Kirsebærtreet utanfor er nake og svart.
I den svimlande blå himmelklokka
ritar morgonmånen med hard nagl.



Dikta til Hauge grov seg inn i meg, utan at eg visste om det, gjennom skulegang, bøker, musikk, lærarar, ei gryande poesiinteresse, - heilt til eg ein dag merka at eg var breiddfull av sitat og setningar, svarte krossar, diktliner, vågar eg ikkje visste om, funderingar og bilete som leitte seg attende til same mann. Diktarskapen hans berre grodde fast i meg, langsamt, stilt, nærast umerkeleg. Slik tjern grør att, eller slik mose grør over steingardar: tid går, og ein dag er det berre vorte slik, ein ser utover landskapen og tenkjer at det er vorte annleis, det har endra seg, det er slik det skal vere, det er vakkert, tenkjer: kva tid kom dette til?


Olav H. Hauge har synt meg at det ikkje er naudsynt å bruke dei store orda og dei største rørslene for å skape gode dikt. At det er det lågmælte og langsame som best speglar dei sterkaste kreftene som buldrar og bryt under overflata i oss. Olav H. Hauge har synt meg at det gjeng an å både leva og dikta i kvardagen òg, den grå stille dagen.


Ein stad, i dei mange dagbøkene sine, skriv han:
”Han skapte ikkje noko ny form, segjer dei. Nei, men mange store diktarar fylte den vanlege forma med innhald, og tykte det var godt nok. Shakespeare, Goethe var nøgde med det.”
Hauge har fått meg til å senke skuldrane når eg skriv. Han har fått meg til å lytte, sjå, kva er det eg har her, kva vil eg skape av dette, han legg ei hand på skuldra mi og bed meg om å ikkje kave meg opp, ikkje la meg jage mot å finne ei ny form. Det er innhaldet som skaper forma, eller rettare: diktet finn den forma det må ha, den forma det treng for å verte til. Hauge stagnerte aldri, han var alltid i utvikling, var ikkje redd for nye former, - men han hadde si eiga tilnærming, han let seg ikkje fylgje straumane som drog på overflata, men let dikta sjølve gli som grunnvatn like under, til dei stundom sprang som kjelder ut i røynda, stilt og forbausande friskt.