Thursday, March 16, 2006

Ferdabrev 16. Mars 2006: Syltedalen - Mannen, tur/retur




Huset
Torsdags morgon. Eg vaknar og veit at det er naudsynt å legge ferda oppover og utover fjella denne dagen. Natta igjennom har fullmånen lyse, men no er han bleik på himmelen, slegen ut av sola. Ho spør om ikkje. Eg er ikkje vond å be.

Brua
Eg lener meg utover. Fossen er frosen og stille. Stivna i spranget nedetter sida. Dråpane har vokse til informasjonar i ei fullstendig metamorfose. Røvespor kryssar over snøsprø is. Nedanfor ligg gardane i nysol. Løda får ein annan farge no. Ho er djupare raud enn nokon gong, sola trengjer inn i materialet og får henne til å gløde.

Joskarsvingen
Inn i skuggevinden som alltid fylgjer Joskaret. Det er knirkande skare under meg, framfor meg: utsikt mot fjorden. Kor spegelblank han er i dag. Så blank at eg kan sjå dei fargedansande spetta båtane teiknar i vassflata heilt hit, her eg står og kviler overkroppen mot bambusstavane, her eg står og ser, og smiler av Thunemshornet, det stikk som eit grønt bustete hovud ut frå den kvite kåpa, på veg til å stupe i fjordglimet.

Kilebrekka
Det er så stille. Eg kan høyre kva som helst her, eller ingenting. Akkurat no høyrer eg korleis lyden av rennande te vert djupare dess meir som fyllest i koppen. Eg drikk og lyttar. Høyrer min eigen puls som sus i øyra. Dalen ligg under meg, han badar. To fly passerar kvarandre over fjellranda, etterlet seg eit kvitt skispor på den djupblå kvelven. Sjå der, seier eg lågt. Det der er sporet mitt som går rakt til himmels: Dette er det næraste himmelen eg kan kome. Så kjem lyden. Den buktande, rullande lyden.

Smådalane
Rypespor! Vakrare spor finst vel knapt: den tregreina forma, små vifter bortetter skaren, og kring dei er tynne mjuke striper frå dei fjørkledde beina, som freistar dei å viske seg sjølve ut etterkvart som dei plantast. Eg fylgjer dei eit stykke, håpar på å få sjå henne, kvitkledd med raude halvmånen over auget. Eg finn berre hola med lort i. Så var det her ho sat og kura, inne under den krokete bjørka som skyt ut i linninga mellom brattberg og flate. Ferske, ferske spor. Ho høyrde meg nok, i denne stilla kan ein høyre kva som helst, eller ingenting. Visste nok eg kom, tok til vengane og drog ifrå meg.
Det er greitt det, vesle rype, eg glad berre av å vite at du framleis er her.

Mannen
Opp frå andre dalsøkket, inne i sida steikjer sola og gjer snøen om til silke. Kryssar eit harespor som har svulma i sola og vokse opp av snøen. Eg er varm og raud i andletet, mjuk og lett i kroppen. Då er det han syner seg: I himmelsjå står han, rank og staut. Ventande - alltid ventar han på meg. Lengtande - alltid lengtar eg til han. Hjartet slår ringar i brystet, dei spreier seg i kroppen. Ved synet av han, dette alltid frydefulle gjensynet: Å, Mannen, du kjære! Eg lystar å rope, men gjer det ikkje. Å rope i fjellet er å banne i kyrkja. Eg stakar med sterkare armar no. Så er eg framme og han tek imot meg, let meg lene meg mot han og kvile. Vi sit rygg mot rygg i sola, er stille saman, lyttar saman, ser: Ein flokk stjertmeis bølgjer forbi oss, stig og søkk. Eg fylgjer dei med auga, og blikket lyftest: der står Hårnelen, mørk og blå i himmelstripa. Disig, døsig, kransa av glim og solleik. Nett som meg.

Mannen - Smådalane - Kilebrekka - Joskarsvingen - Brua - Huset
SVOOOSJ!

Friday, March 03, 2006

Svala mi



I går var det eg møtte henne; Svala, nei, vi møtte kvarandre, og eg forstod med det same at dette var henne, ho var den av alle dei førti hestane som skulle verte med meg attende til Syltedalen, eg gjekk innom gjerdet, dei flokka seg rundt meg, men ho var den som la hovudet inn mot mitt, kvilte hovudet på skuldra mi, ho var den som såg så lenge på meg med dei store mørke auga, vi stod der i tolv minusgrader og lytta til kvarandre, tala til kvarandre på eit anna språk enn det middelbare, ja, for dette er den umiddelbare venskapen, eg tok votten av og la handa over den flate panna, over det kvite bleset som strekkjer seg smalnande frå panna og heilt ned til mulen, fylgde den kvite pila, kjende den varme pusten kvervle kring fingrane, og ho la tyngda av hovudet i handa mi, og eg skjøna: det er ho som skal verte med meg attende til Syltedalen, hit, ho er den eg skal vaspe rundt i laussnøen saman med, den eg skal legge kløv på og ri av garde til eit av dei mange fjellvatna, kanskje Vaulen, ja, eg ser føre meg at vi slår telt ved Vaulen, der det er så mykje alvedans om sommarskveldane, der far min ein gong henta opp store steinheller frå det varme vatnet og laga bord og benkar (eg hugsar dette så tydeleg, hugsar den tydelege stolte kjensla av at far er den sterkaste i verda), der grua framleis står i vasskanten år etter år; klar for å ta imot krædene som vert dregne opp på annan kvart kast, der er det vi skal slå oss ned etter ein sveitt ridetur opp alle bakkane, opp gjennom raudesanden, der fjellskråningane står bratte ned mot stien, gjennom dette underlege landskapet av raudna olivinstein og sand, ved foten av klippene, ja, det høver med hest der, over kvar vesle knaus må ein speide etter indianarfjør som stikk opp, berre fordi det ville vore på sin plass i eit slikt landskap, der på stien mellom den bratte klippesida og juvet der elva renn, denne smale stien som alltid har spor av rev fordjupa ned i sanden, denne smale stien der hoggormen stundom legg sine runde kvite egg i sanden før han dreg seg unna og lagar buktande striper bort mot krattklyngene, her skal vi ride ein av dei fyrste dagane som ber sommar i seg, Svala og eg, eg og Svala, for vi to kjem til å høyre saman, og eg veit at eg kjem til å elske henne.