Wednesday, December 14, 2005

Drøymande stille - midt på dagen


...

Økseslag, ekko og stille. Drøymande stille.
Sjølv om eg spring til byane, kjem eg alltid
til å kome attende her for å gå, til knes i bregner,
opp og bort frå dette metropoliske hundreåret,

for å hugse forfedrane mine, øksemenn, mjølkemenn, hestemenn,
no i kister i stilla, med skjegga og draumane sine,
som, motvillige eller oppslukte, fortvila eller svært tolmodige
fekk laga det som nærmar seg ein menneskleg opning i stilla,

gjorde liva sine om til det grove underlaget for legender -
menneska må ha legender, elles døyr dei av det framande -
og så døydde dei i sin tur, frå stille til stor stille.

Økseslag, ekko og økseslag. Stille midt på dagen.
Sjølv om eg drar til byane, vender ryggen til desse bakkane,
for byanes snakk og fortrylling, for å høyre til det tjuande
hundreåret i månader og år om gongen,

kjem byen aldri heilt til å få tak på meg. Eg kjem alltid til
å kome attende hit på toget som går oppover, mysande, medan eg lener
meg ut av vindauget for å sjå, på åskammar langt borte,
himmelen mellom trea, og for å høyre ekkoet og stilla
over skramlinga frå skinnegangen.

Eg legg øksa over skuldra og går heim gjennom stilla.


(Utdrag frå diktet Noonday axeman av Les A. Murray. Han har forstått det.)

Wednesday, December 07, 2005

Eg - ei isdronning



Her ein dag fekk eg ei fjøl i hovudet, eller rettare: eg fekk hjørnet av fjøla i venstre augebein. Det var borte i garasja under leitinga av flakar og presenning til å kle inne silobandet med, moska og styrte og leitte i noko material som stod der, då kom ho deisande, fjøla. Frå å stå på høgkant oppetter veggen, bikka ho over og sigla ned mot hovudet mitt, høgre hjørne mot venstre augebein, ssschhhmokk, sa det, og eg kjende knea gje etter ein augeblunk, berre så vidt, berre slik at dei bøygde av nokre sekund, at dei seig saman, som hydraulikken i eit lasteplan omtrent, langsamt saman, før dei langsamt retta seg oppatt. Eg banna stygt, eg sa satans drit, ja, det sa eg faktisk, før eg fann ut at det ikkje hjalp å banne, så eg heldt fram med fa fa fa og pe pe pe på inn og utpust nokre gongar, tok meg til hovudet, retta handa ut framfor meg, stirde på blodet, klynka, gav opp og banna stygt igjen, tok sats og sparka til fjøla, den jævla fjøla, kjende auget mitt verte mindre og mindre, synsranda mindre og mindre og svimmelheita større og større.
Javel, tenkte eg, eg har ikkje tenkt å svime, du får tåle dette, vesle dumme hovud, berre ta det, ta det! I staden for å gå inn og legge meg, stavra eg meg bort til kjellaren og fann fram skeissene, med svimmelheit skulle svimla fordrivast, det var min plan, og eg tusla bort til vatnet, knytte dei på meg og tok nokre salige piruettar, og tru det eller ei, men det kom seg ,g etter ei stund var eg heilt viss på at eg var ei isdronning.