Tuesday, September 13, 2005

Hejdå!


Eg skal slutte å blogge meg.
Det tek så mykje tid,
og eg vert heilt tullete av det,
trur eg.
Må gjere noko anna no.
Dei som vil seie meg noko: Skriv meg ein mail.
Dei som lurer på om eg ikkje har meir på hjartet:
JAU! Eg har MYKJE på hjartet!
Det er jo difor eg sluttar å blogge meg.

Hejdå!

Sunday, September 11, 2005

Valdag


I dag er det ikkje tysdag
ikkje onsdag heller
ikkje er det torsdag
ikkje eingong fredag
slett ikkje laurdag
og i vert fall ikkje søndag
knapt nok måndag
Nei: det er valdag

Biletet er frå Hoddevika, Stadlandet.
Eit unikt landskap, eit særeige mangfald botanisk, geologisk, ornitologisk.
Slike landskap må vi verne om, og gje vidare i skikkeleg stand. Eller kva?

Godt val!

Les meir om kva som skjer på Stad om to helgar: http://www.naturvernforbundet.no/cgi-bin/naturvern/imaker?id=70060

Wednesday, September 07, 2005

Sakn


Her er ei handfull menneske som eg saknar.
Eg saknar folka.
Eg saknar staden.
Eg saknar tida.

Tuesday, September 06, 2005

Ordtøkje


I dag kjøpte eg meg nye fjellsko
Dei andre var så utslitne
Dei sa dei ikkje visste
om dei orka ein langtur til
No vil vi berre kvile, sa dei
Og slitne fjellsko skal ein høyre på
Det er dei som er nærast jorda når ein går

Sunday, September 04, 2005



I vår tok NRK Møre og Romsdal kontakt og ville lage eit Faktor-program eller eit Ut i Naturen-program om meg og mitt. Dei skulle søke dei store om lov til å lage programet, og som ein del av søknaden ville dei at eg skulle skrive litt om forholdet mitt til naturen og korleis naturen verkar på skrivinga mi.
Vi kom ikkje gjennom nålauget denne gongen, men teksten har eg i alle høve til bruk i ymse samanhengar, som no: Eg gjengjev her teksten i sin heilskap. Bloggar den ut. Kvifor? Mange spør og undrar seg over kvifor eg flytta attende til Syltedalen. Kanskje dette kan vere eit svar.


Kunst er menneske pluss natur

Over skrivebordet mitt heng eit sitat, som lyder slik: “Kunst er menneske pluss natur”. Mest som eit lite reknestykke står det der, og minnar meg på dei komponentane som er viktigast for meg i livet mitt. Sitatet formar eit triangel. Eller betre i mitt tilfelle: ein sirkel. Av mi dikting og mitt forhold til naturen dannast det ein sirkel, fordi desse tre delane avheng av og utfyller kvarandre. Eg er avhengig av naturen for å skrive, og eg er avhengig av skrivinga mi for å fullt ut nyte og nytte naturen. Dei sanseopplevingane som oppstår, dei bileta som skapast kring meg og i meg, den kjensla eg får av å vere i nærleiken av - og ein del av - dei kreitslaupa som heile tida spinn i naturen, er uvurderlege for meg i diktinga mi. Det er denne nærkontakta som skapar kunsten eg lagar: mennesket pluss natur. Eg pluss naturen.

I mange år har eg studert litteratur og teater i Bergen, men meir og meir har eg innsett at eg ikkje kan finne roa og inspirasjonen eg treng, for både å skrive og for å leve eit godt liv, i byen. Derimot har eg alltid funne dette på heimstaden min i Syltedalen. Fordi denne dalen gjev meg det eg ynskjer: natur, - og dermed også inspirasjon og ro. Eg har innsett at dette er eit avhengigheitsforhold som eg ikkje korkje kan eller vil frigjere meg frå. Difor har eg valt å fylje desse sterke straumane i meg, og har no flytta attende til Syltedalen på Sunnmøre og overtatt gardsbruket etter far min. Her har eg sauer, hest, hund og katt, og her slår eg markane og set opp hes, tek imot lam og klipper sauer. I slike omgjevnader finn eg den nærleiken til naturen som eg alltid har lengta til. Og slik fell brikkene på plass, for her har eg nettopp naturen rett utanfor stovedøra, og her har eg dyra mine, fjella, fiskevatna, elvane, markane, fossane, plante- og dyrelivet tett ved kropp og sansar.

Eg har nok alltid visst at eg kom til å flytte tilbake hit. Det er ikkje berre skrivinga som gjer det. Dalen i seg sjølv er ei lita perle, og har frå eg var lita jente stått for meg som den einaste staden eg verkeleg kan kjenne meg heime og nyte ein sprengjande fridom. Eg har alltid freista å utforske kvar stein, kvart tre og kvar bekk i denne dalen. Slik eit barn gjer seg kjend med nye leiker, har eg til denne dag prøvd ut naturen ikring meg. Som å fiske langs elva eller i fjella med langbambus eller kanskje med dupp og makk, halde oppsyn med fuglereir og fuglekasser vi har sett opp, observere og konservere planteartar, leite etter dyrespor - eller kanskje ta ein tur opp i Raudesanden, der ein ikkje berre finn eit særmerkt landskap og planteliv, men også kan finne raude og grøne peridottar om ein brukar auge og hender i elvefaret.

Enno, og vonleg for alltid, finn eg stadar eg ikkje har oppdaga eller vore før, fordi naturen, og eg sjølv med han, alltid er i endring. Naturen har denne doble, nesten sjølvmotseiande effekten: ved alltid å vere skiftande, men samstundes verke så trygg, fredfull og frigjerande.
Naturen i Syltedalen har også denne dobbelheita i seg, denne mangfaldigheita som eg aldri går lei. Her er så mange biotopar, så mange små og store kretslaup ein kan fylje. Om ein går til fots, på ski, ror, klatrar eller rir, kjem ein alltid nær innpå det som foregår i denne vesle dalen. Og det er mykje. Eg ser det store i det små, og har gjennom denne nære kontakta med naturen og dyreliv, lært at dei små rørslene ikring oss speglar dei store og avgjerande.
Og rørsla er alltid til stades her. Sjølv om eg har slått meg til ro i ein liten fjelldal, langt frå bylivet sitt støyande andlet; eit liv som mange ville sjå på som svært stilleståande. Men rørsler føregår kring meg og i meg, heile tida. Fordi eg sjølv er ein del av dette. Eg er ein del av naturen, ein del av kunsten, ein del av den sirkelen eg heile tida rører meg i: Kunst, menneske, natur.

Hilde Myklebust