Monday, February 01, 2010

A mamsell Iversen





At Sigmund Løvåsen er ein framifrå forteljar, har vi visst sidan debuten hans i 2003. Då kom den vakre og lågmælte ”Nyryddinga” om tiåringen Geir. Boka både rørte meg og imponerte meg , og eg var ikkje aleine om det: ho vart då også æra med Tarjei Vesaas debutantpris. Blant anna. Sidan har det kome både skodespel og oppfølgjarroman frå Løvåsen si hand, og no sist haust ei bok eg hadde gleda meg til, nemlig Mamsell Iversen.

Eg gledde meg med rette. Dette er ei knakandes god og språkleg frodig forteljing frå ei lita innlandsbygd, der menneska i høgste grad har ei formeining om kva som sømer seg og kva som ikkje gjer det, og dei er slett ikkje alltid like godlynte. I alle fall ikkje vedkomande som tok av dage ho Pauline Lindstad i moltemyra oppe ved Gravberget. For makan til grotesk syn hadde ikkje eingong han Guttorm sett, - og det var han som fann att han Oliver som vart dregen inn i treskeverket oppe på Kumyra, for å seie det slik. Nei, no er endetida nær, det er sikkert. Slik ei synd! Ingen tvil om at dævelskapen har slått rot i bygda.

Folkesnakket myldrar og kryp, snik seg kring novene og inn i skallen på folk, så ein knapt veit kva ein skal tru og meine. Det er vittig og godt skildra: korleis bygdesamfunnet vert gjennomsyra av dette eine store, korleis folk skular på kvarandre, mistankar gneg og bit seg inn i tankane, og dei minste uttalingar vert vridne og forvrengde og kan ta kva form som helst.
”A mamsell” er ei dame som er litt på sida av det gjengse i bygda. Ho er freidig, frittalande og slett ikkje knebla av noko bygdedyr, ho gjev seg no katten i det. Og det må ho nesten, når ho driv litt teneste på si av den typen ho gjer; det er ikkje få av karane i bygda som har snike rundt hushjørnet hennar for å smette inn døra der. A mamsell går heller ikkje av vegen for å la somme kvinnfolk legge seg inntil, om det står på dèt. Ho er ikkje verre på det.
Eg diggar henne, og kan ikkje la vere å tenkje på at sjølv om dette skal vere på byrjinga av 1900-talet og såleis ei svunnen tid, kunne jammen bygdene kringom i Noreg hatt godt av fleire som henne, den dag i dag.

Karakterane er så levande og så skarpt og godt teikna, at eg har ikkje det minste problem med å tru på dei. For min del kunne både han Krøtter-Obet og ho Marie Størks vore spel levande menneske med sine underlege framtoningar.
Medan eg les må eg stund om anna tenkje på mitt favorittblad Jens von Bustenskiold. Det finst ein del fellestrekk her. Men der forteljinga om Jens von Bustenskiold kan stø seg på teikningar, brukar Løvåsen språket som pensel og målar opp det eine biletet etter det andre inne i skallen på meg. Dei smell inn i hovudet og vert sitjande:
Levningane hennar Pauline Lindstad på elgdraget hass Guttorm. Han Krøtter-Obet som slaktar kyra si, a Svansjø, for å legge seg inne i ho og freiste å halde varmen langt inni fjellet. Skoggangsmannen i himmelsjå som peikar ut leia for dei leitande.

Det er vakkert, det er morosamt, det er sterkt og det er med eit språk som med sin dialektnærleik flyt og fangar. Løvåsen er slik ein dyktig forteljar, at det er beundringsverdig. På sine 140 sider klarar han å begeistre meg stort, og hjartet syng etter meir. Slik skal det vere!
For det må eg ha sagt: eg la debutboka til Knausgård på hylla etter å ha lese Mamsell Iversen. Då hadde eg bikka 500 sider, og hadde enno 200 att. Eg tenkte med meg: Når ikkje ein har klart å gyte frå seg i løpet av såpass med sidetal, så får det berre vere.
Mindre er meir. Og Mamsell Iversen er heilt perfekt, også i storleik.