Thursday, March 16, 2006

Ferdabrev 16. Mars 2006: Syltedalen - Mannen, tur/retur




Huset
Torsdags morgon. Eg vaknar og veit at det er naudsynt å legge ferda oppover og utover fjella denne dagen. Natta igjennom har fullmånen lyse, men no er han bleik på himmelen, slegen ut av sola. Ho spør om ikkje. Eg er ikkje vond å be.

Brua
Eg lener meg utover. Fossen er frosen og stille. Stivna i spranget nedetter sida. Dråpane har vokse til informasjonar i ei fullstendig metamorfose. Røvespor kryssar over snøsprø is. Nedanfor ligg gardane i nysol. Løda får ein annan farge no. Ho er djupare raud enn nokon gong, sola trengjer inn i materialet og får henne til å gløde.

Joskarsvingen
Inn i skuggevinden som alltid fylgjer Joskaret. Det er knirkande skare under meg, framfor meg: utsikt mot fjorden. Kor spegelblank han er i dag. Så blank at eg kan sjå dei fargedansande spetta båtane teiknar i vassflata heilt hit, her eg står og kviler overkroppen mot bambusstavane, her eg står og ser, og smiler av Thunemshornet, det stikk som eit grønt bustete hovud ut frå den kvite kåpa, på veg til å stupe i fjordglimet.

Kilebrekka
Det er så stille. Eg kan høyre kva som helst her, eller ingenting. Akkurat no høyrer eg korleis lyden av rennande te vert djupare dess meir som fyllest i koppen. Eg drikk og lyttar. Høyrer min eigen puls som sus i øyra. Dalen ligg under meg, han badar. To fly passerar kvarandre over fjellranda, etterlet seg eit kvitt skispor på den djupblå kvelven. Sjå der, seier eg lågt. Det der er sporet mitt som går rakt til himmels: Dette er det næraste himmelen eg kan kome. Så kjem lyden. Den buktande, rullande lyden.

Smådalane
Rypespor! Vakrare spor finst vel knapt: den tregreina forma, små vifter bortetter skaren, og kring dei er tynne mjuke striper frå dei fjørkledde beina, som freistar dei å viske seg sjølve ut etterkvart som dei plantast. Eg fylgjer dei eit stykke, håpar på å få sjå henne, kvitkledd med raude halvmånen over auget. Eg finn berre hola med lort i. Så var det her ho sat og kura, inne under den krokete bjørka som skyt ut i linninga mellom brattberg og flate. Ferske, ferske spor. Ho høyrde meg nok, i denne stilla kan ein høyre kva som helst, eller ingenting. Visste nok eg kom, tok til vengane og drog ifrå meg.
Det er greitt det, vesle rype, eg glad berre av å vite at du framleis er her.

Mannen
Opp frå andre dalsøkket, inne i sida steikjer sola og gjer snøen om til silke. Kryssar eit harespor som har svulma i sola og vokse opp av snøen. Eg er varm og raud i andletet, mjuk og lett i kroppen. Då er det han syner seg: I himmelsjå står han, rank og staut. Ventande - alltid ventar han på meg. Lengtande - alltid lengtar eg til han. Hjartet slår ringar i brystet, dei spreier seg i kroppen. Ved synet av han, dette alltid frydefulle gjensynet: Å, Mannen, du kjære! Eg lystar å rope, men gjer det ikkje. Å rope i fjellet er å banne i kyrkja. Eg stakar med sterkare armar no. Så er eg framme og han tek imot meg, let meg lene meg mot han og kvile. Vi sit rygg mot rygg i sola, er stille saman, lyttar saman, ser: Ein flokk stjertmeis bølgjer forbi oss, stig og søkk. Eg fylgjer dei med auga, og blikket lyftest: der står Hårnelen, mørk og blå i himmelstripa. Disig, døsig, kransa av glim og solleik. Nett som meg.

Mannen - Smådalane - Kilebrekka - Joskarsvingen - Brua - Huset
SVOOOSJ!

4 comments:

Bruno Angelface said...

ein vert jo reint slegen.

du har en nydelig liten skrivestil gående her. jeg lover å fordype meg, noe jeg er veldig dårlig til, men lell.. men som sagt; cudos. bra tekstkropp. baste er fascinert..

Hilde said...

Baste smigrar! Og eg takkar!

Anonymous said...

Fint.
Håper jeg får være med på ski en gang.

klem,
ssn

Anonymous said...

Savner deg, vennen! Den 16. mars flydde jeg i 14 timer, ville heller vaert med deg paa ski. Gleder meg til aa treffe Svala, kanksje i sommer?

Klem, Inger