Saturday, February 07, 2009

so tung, so tung aig var

KAN hugs:

AT nokon bar meg ovfr skuldr,
kan henda far
halft I svefn, halft vakn
bar meg gennom hoy, bolgjande grass
tidli morgning vid vitt ljus
og miner armr hengd ned,
merkat dei so tunge
som om grass trakk i dei,
electric greip
eftr meg, som om all grass vul ned
meg taka, hafa meg, stela meg
so tung, so tung aig var
og aig ku stola an grasset
so aig ku stola an skuldr
som aig ku stola an all af tyngd
og ein old, gul hus stod der fram
millom trer, ein hus
vid den varm melken i krus aig sku faa.

Solaris korrigert, Øyvind Rimbereid 2004

8 comments:

Aina Basso said...

Nydeleg.

Anonymous said...

Kjære Hilde. Jeg fikk meg en dag med tid til å puste, og kom på at det jeg trengte for å komme litt bort fra krigen var di fine stemme. Takk for fine, fine blog-poster. Inger

Lille søster said...

Jeg blir faktisk litt høy av språket i Solaris korrigert.

Hilde said...

Ja, det er nydeleg. Nydeleg!
Så godt å høyre frå deg, Inger mi. Tenkjer jo på deg til stadigheit.

ErikB said...

Flott utdrag fra diktet. Jeg legger mer merke til det nå, når det står alene. Jeg lurer på om Øyvind skrev diktet på normal norsk først, og så oversatte det eller at det kom som en lek med disse nye ordene..?

Jeg liker disse stedene er e'en mangler ovfr/over og at v blir til f, svefn/søvn... det gir en norrøn og islandsk følelse. Aig er en merkelig blanding. Jeg tror ingen i Norge sier det, altså norwenglish av eg og I (ai). Etter å ha dekodet diktet, så trer poesien i innholdet fram. Noe fremmed og fjernt, men nært og fortrolig samtidig... Kanskje en far som bærer barnet sitt over et gresslandskap... Aig'et kjenner tyngden trekke...som om det er en følelse jeg'et savner, at det idag mangler følelsen av tyngdekraft.

Jeg merker at jeg ikke klarer å la være å undre meg over språklige konstruksjoner:

ein old, gul hus (Har intetkjønn forsvunnet?)

den varm melken (engelsk foranstilt bestemt artikkel the hot milk, men den norske etterstilte -en er beholdt, en slags dobbelthet som tyder på at man mangler bevissthet om hvilken funksjon lydene har i setningene)

ellers er vel: "electric greip eftr meg" en slags nøkkel her... hva er electric? en slags overgang fra menneske til en slags mellomting mellom robot og menneske?

takk for at du rettet lommelyktstrålen din mot dette utdraget...

Hilde said...

Takk for interessanne tankar, Eirik. Eg klarar heldigvis å lese denne samlinga utan at språklege konstruksjonar får meg til å stoppe opp, men ved nærlesning ser eg jo kva du meiner.
"Electric" har eg oppfatta som den elektrisiteten som kan oppstå av friksjon mellom stoff,her td "aig" sine kler og det tørre gule graset - denne elektrisiteten som vi opplever stundom, når det kjennest som alt vil trekkjest mot kroppen vår.
Eg er overmåteleg begeistra for Solaris Korrigert. Og det gjer verkeleg noko med dikta å stille dei for seg sjølve, som her.
Derimot klarte eg ikkje å la meg begeistre av Harudes, som eg veit du er begeistra for, og som også har eit konstruert språk, på sitt vis.
Kvifor er det slik, tru? Stemning, språklege gode bilete, uttrykskraft og ikkje minst eit nærver som skaper ei oppleving av at ein vert meddelt noko, må vere tilstades, også attom det konstruerte språket, før eg kan la meg rive med av ei samling, eit dikt. Det meiner eg Solaris korrigert har i fullt mon, medan det i Harudes skortar meir på dette. Når eg skrellar rytmen og sprelskheita av, finn eg ikkje noko.
Hadde vore kjekt å høyre kva du meiner om dette, Eirik!

ErikB said...

Hei Hilde!

Det er jo litt artig at du snakker om nærvær og tilstedeværelse i en science-fiction diktsamling, men jeg skjønner hva du mener. I dette utdraget er det et sanselig nyansert nærvær. Når det gjelder språklig uttrykkskraft så har jo Rimbereid fått noen år på å perfeksjonere uttrykket, mens Nødtvedt er en ung og uerfaren debutant... Det er kanskje et poeng at Rimbereid er lærer på Skrivekunstakademiet, at dette å skulle jobbe med konstruerte språk har blitt en slags epigoneri. Jeg synes ikke det. Interessant er det at han i Herbarium har valgt å gå i helt motsatt retning, som en slags Dylen eller Jan Erik Vold som gjenoppfinner seg for hver ny utgivelse.

Kanskje er Nødtvedt i større grad er opptatt av fravær? Kanskje det er fraværet av vår egen kulturelle fortid i samtida noe av det som ligger bak denne postmoderne leken med en konstruert språk. Og kanskje er han i forkant av noe som kommer til å skje... når globaliserings-pendelene svinger andre veien og vi blir opptatt av vårt eget igjen, men på en ny måte, med nye perspektiv og nye visjoner... jeg opplever at samlingen stiller spørsmål i det kulturen vår er i ferd med å dø ut.. han bruker språket til det som er i ferd med å glemmes til å stille spørsmål... dette er selvsagt ikke tilstedeværelse, men mer en påpekelse av et fravær... en bevegelse mot undergang og glemsel..

ErikB said...

Electric blir forøvrig av enkelte kritikere tolket som nanoteknologi knyttet til kroppens nervesystem..

Menneskene lever "svummande i electric/intelligenten pico-/materien" uansett dystopiske visjoner er kanskje ikke sammenkoplingen mellom kropp og teknologi det mest interessante, men hva som skjer med oppfatningen av virkeligheten og språket, når disse endringene inntrer... denne gårsdagens framtid utvider vår måte å se på vår egen mulige framtid i mange år framover...