Saturday, November 15, 2008

Glødetrådar





Eg pakka ned bøkene mine. Tok dei ut av bokhylla, la dei i kasser som skulle køyrast til ein annan stad i landet, før dei skulle pakkast ut og setjast i bokhylla på nytt. Og det slår meg: så mange bøker ein har lese, og vorte så glad i, som sidan berre har stått i hylla! Når ein pakkar bøkene sine, får ein mange gledelege gjensyn med forfattarskap, karakterar, historier.
Ein plukkar ei bok ned frå hylla, og bilete veltar inn. Ei stemning, røysta som boka bar.
Det sit i enno. Kanskje stryk ein handa over boka og kjenner ei sterk trong til å lese ho på
nytt, bla opp på fyrste side, skite i pakkinga, setje seg i ein stol og nyte språk og augneblink
på nytt.


Eg kjende det slik med mange av bøkene eg drog ut av hylla. Ei av dei var Mitt milde vesen.
Brit Bildøen si vakre bok frå to år tilbake. Eg fekk så lyst å lese ho att, lyst til å treffe Johanne på nytt. Johanne som kom attende til barndomsheimen Lauvstad, bruket langt oppe i sida ved ein vakker fjord, der det ein gong lyste i tre store drivhus. Ta del i historia på nytt, kjenne på den underliggjande uroa kring faren si forsvinning, redsla for mora si underlege endring til taus og mørk. Freiste å forstå kva som eigentleg hende: faren sitt tungsinn, lengta hans mot dei store byane, der lyset blenkjer heile natta, depresjonen hans, den sosiale angsten, og hundane hans,
dei store hundane som han hadde kring seg som eit skjold, som sov i senga hans, eller vaka med han heile natta då han flytta frå ektesenga og inn på eit eige rom, før han ein dag berre vart borte.

Og mora sitt lystige sinn, hennar lengt etter fest og vakre kjolar, sosiale samkome, korleis ho la alt dette til sides fordi ho ikkje kunne utsetje mannen for det, mora si undertrykking av det ho eigentleg ville. Hennar milde, ettergjevande vesen. Kjenne på alt som ulmar under overflata i denne boka, det tunge og usagte.

Å, eg hugsar denne boka så godt.
Tydlegast for meg står den delen av boka som skildra dei fire dagane då Johanne levde eit
heilt anna liv i sin eigen heim, med ein annan mann, ein elskar. Det var dei fi re dagane då
den russiske ubåten Kursk låg på havsens botn, då tv-bileta rulla over skjermen, då ingen
visste anna enn at det truleg var levande unge menn der nede i ubåten, i mørkret, og
at dei ville sleppe opp for luft om dei ikkje vart redda i tide.

Johanne og firedagars-elskaren hennar sit klistra til skjermen og fylgjer med på alt nyheitene fortel om saka. Seinare, då Jo er ute av livet hennar, sender Johanne eit postkort til han, der det står utdrag frå ein lapp som ubåtkapteinen hadde skrive dernede i mørkret:


Heile mannskapet frå sjette, sjuande og
åttande seksjon gjekk over til den niande. Det
er 23 menneske her. Vi tok denne avgjerda
som eit resultat av uhellet. Ingen av oss kan
kome til overflata.


Det er slikt eit vakkert og verkande bilete. Brit Bildøen er meisterleg på slike skildringar. Lyset
og mørkret i oss alle. Eg vil lese om det på nytt, vil lese ord og setningar som: Solskiver. Måneskalkar. Stjerneskot. Flakkinga frå fjerne bål. Blenka frå ein laks som blir halt sprellande
opp av elva. Lyset i skumtoppane på bølgjene. Lysstrima frå ein dørsprekk. Fjøslykter, lommelykter, lanterner, talglys. Glødetrådar.

I bokevja, Norsk Tidend 04/08

No comments: