Sunday, December 07, 2008

gamalt vinterlys






Fuglespor på den frosne elva
Gamalt vinterlys syg på siste søte rest av haust

Tuesday, December 02, 2008

så sterke, enkle kjensler





Eg må innrøme at eg ikkje har lest så mykje i Bibelen. Det har gått mest i juleevangeliet i grunnskulen, Jobs bok på Universitetet, samt utvalde tekstar med grufulle lagnadar frå Det gamle Testamentet, brukt som inspirasjon på Skrivekunst-Akademiet. (Stakkars Absalom! Stakkars Ohola og Oholiba! Eg minnest dei no.) Men no har eg også lese Ruts bok. Eg kom ikkje på det heilt av meg sjølv. Nei, grunnen til at eg drog sjølvaste Bibelen ut frå bokhyllene, er ei anna bok: Rut. Så framifrå skriven av Helga Eriksen, at ho gav meg lyst til å hoppe ut i og dykke ned i opphavet, så å seie.

Helga Eriksen må ha lest Ruts bok i Bibelen og latt seg fascinere av historia. Og det skjønar eg godt: Rut, den unge vakre kvinna som mister husbonden sin og vel å fylgje svigermor si, flytte med henne, leve med henne, love å døy med henne:


Men Rut svara: Du skal ikkje telja meg til å skilja lag med deg og fara heim att. For dit du gjeng, vil eg òg ganga, og der du stanar, vil eg òg stana; ditt folk er mitt folk og din Gud er min Gud; der du døyr, vil eg òg døy, og der vil eg verta gravlagd. (Rut 1, 16-17)


Ikkje kvardagskost, akkurat. Ikkje noko kvinner av i dag vel å gjere, i alle fall. Men også Rut, i Eriksen si bok, vel å gjere det. Når mannen kjem bort på havet, flyttar ho saman med svigermor si til ei øy nordpå. Og ikkje nok med det: når svigermor hennar synest ho bør skaffe seg ein ny mann, og til og med har forslag til kven det skal vere, så jammen vert det ikkje slik også. No skal det vere sagt, at det er ikkje berre fordi svigermor seier det, men også fordi Rut treng ein far til barnet ho ber på, ein å skape ei lygn saman med, ein som ho kan bruke til å dekkje over sine eigne fatale feilgrep frå ei hotellnatt i byen,- som for øvrig er dampande heitt skildra!

Planen til Rut ser ut til å fungere berre så altfor godt. Så godt at samvitet får mogne og mugne og gjere seg dårleg. Å leve med lygn er ikkje haldbart i lengda, skal det syne seg. Rut søkk ned i depresjon og tungsinn. Ho kjem til eit punkt der ho må finne seg sjølv att, så ho dreg. Dreg frå mann og born, ja, til og med svigermor. Dreg og leitar, finn byar rundt om i Europa, dreg og leitar, finn elskarar av ymse slag, dreg og leitar, til ho ein dag er attende i gamlelandet og finn seg sjølv i eit fyr langt ute mot havet, heilt aleine. Ho tek til å skrive, observere, føre det inn i ein gamal protokoll ho finn. Og denne delen av boka likar eg særs godt. Sitjande på ein stein i fjøra, alltid den same steinen, med fritt utsyn over havet, tek Rut inn det ho ser ikring seg, samstundes som ho freistar å finne minne frå barndomen og skrive dei ned. Her er vakre passasjar med sjøfugl, ver og vind, holmar, båtar som kjem og dreg ute i horisonten. Berre brotne av minna som dukkar opp i Rut.
Stilleståande vil kanskje nokre seie. Alldeles nydeleg, vil eg seie.

Nydeleg og rørande er også siste del i boka. Sjeldan har eg lest noko så godt om korleis dyr kan hjelpe og lækje eit menneske som er sjelesjuk. Dette er jo ikkje noko som er nytt for meg, avhengig som eg er av dyr ikring meg for å ha det godt, men å lese om Rut og hunden Frøya, det er rørande lesnad:

Hundar er elskelege dyr, dei gløymer deg aldri, har dei møtt deg ein gong og likt deg. Eg trur dei hugsar lukta di. Dei har så sterke, enkle kjensler og lyg aldri om kjærleiken sin. Helsar deg kvar dag som skulle du vore bortreist i eit år. Ja, eg hadde ein hund ein gong, eg veit kva eg snakkar om. Ein hund kan ikkje lyge og forestille seg.


Så sant, så sant. For det er til sjuande og sist Frøya som hjelper Rut å kome til det punktet der ho innser kva ho må gjere, kva ho eigentleg vil. Utan at eg skal avsløre kva det er.

Å lese Rut av Helga Eriksen, er å få fleirfoldige bøker i eitt. Ikkje berre ber boka i seg sjølv preg av å vere tre forskjellige bøker, men ho er også rikeleg utrusta med sitat: Bibelen, Woolf, Seneca, Hovland. Ein får lyst til å lese meir og meir. Og godt er det. For Rut er ei slik bok som ein gjerne skulle ha halde fram med å lese, når siste side ebbar ut. Då er det godt at ho har gjeve lyst til å finne fram andre bøker. Til dømes Bibelen. Og då har ein jo lesestoff ei stund.


I bokevja, Norsk Tidend 5/08

Sunday, November 23, 2008

Fjellet!




Når mange døyr frå ein på kort tid, vil ein sove og sove.
Ein mild svevn breier seg utover, tar ein med,
gjer lemmene veike og mjuke, lar ein gli inn i ei total kvile.
Ein underleg søvn, som om ein søv tett omslyngd med døden.
Etter lang tid vaknar ein, og kan ta til å leve på nytt.
Og det er som å stå opp, frå dei døde.

står det å lese, i Eva Jensen si bok Gullkunde.
Eg les dette vesle avsnittet gong etter gong. Det er det sannaste og vakraste eg har lese på lang tid. Det går rett i brystet på meg, og eg får kjenne på denne gode kjensla som breier seg i ein når nokon maktar å setje ord på det ein sjølv ikkje klarar å uttrykkje:
Og det er som å stå opp, frå dei døde.

Eg smakar på setningar, svelgjer, let ho søkke, og tenkjer at dette på mange måtar er ei fullkomen setning. Fordi ho er så kjend, og samstundes framstår som heilt ny. Dette vesle kommaet, som får ho til å verte noko heilt anna enn det vi ventar oss. Eit lite slag i andletet, eit trykk mot tinningen, ei bølgje gjennom kroppen.
For det handlar ikkje om å stå opp frå dei døde. Men om å stå opp, frå dei døde. La dei liggje, vere att, medan ein sjølv kjem seg ut av svevnen, av garde, vidare i rørsle, vidare i livet. Det handlar om sorg. Og det er så vakkert og sørgjeleg på same tid. Denne setninga er henrivande. I ordet si inste meining.
Setninga riv meg hen. Rett og slett.

Kor herleg det er å verte så totalt gripen av eit avsnitt, av ei setning!
No skal det også seiast at heile boka, i sin heilskap, grip meg.
Å lese Gullkunde får meg til å tenkje på korleis det er å stå på eit fjell og skode utover eit landskap som nesten tek pusten frå deg. Eller, det er ikkje landskapet i seg sjølv som tek pusten frå deg, men kjensla av å stå på eit fjell og skode utover eit vakkert landskap.

Å, fjellet! Fjellet, fjellet! fjellet, fjellet, fjellet, fjellet. fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjelletfjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjelletfjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet
fjellet fjelletfjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjelletfjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjelletfjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet
fjellet fjelletfjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjelletfjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjelletfjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet
fjellet fjelletfjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjelletfjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet fjellet f j
e
llet! Å!

- For å sitere Øystein Vidnes i Ekstasar.


Men no var det Gullkunde, altså, som får fram den kjensla i meg. Du veit, når du står og står, lèt vinden leike på den sveitte, varme panna di, medan du tek inn alt ikring og alt inni deg. Denne sprengande kjensla av å få oppleve noko vakkert! Noko heilskapleg! Fint avstemte felt som glir over i kvarandre.
Og så: midt i landskapen leitar kanskje sola fram ein liten båt på fjorden, langt der nede. Og den vesle stripa sol får båten til å lyse og skine på ein allereie glitrande fjord, skilje seg ut frå det store biletet og såleis gjere det enno meir fullkome og avstemt.
Eg vil berre stå der på fjellet og sjå. Vil berre stå og stå og stå, og sjå og sjå og sjå. Lenge.

Og etterpå kjennest det så mykje lettare å stå opp, frå dei døde.

Wednesday, November 19, 2008

Den vesle boka med dei store djupna og flatene






Fyrste gongen eg støytte på Anne, var eg nitten. Eg gjekk på folkehøgskule, var framleis ganske ny i livet, søkande og på leit etter eit kvart eg enno ikkje heilt visste kva var. Eg gjekk skriveline, og gjorde meg klar for eit år med djupare dykk mot språket enn eg før hadde turt å sleppe meg til.

Så ein dag dukka ho opp: Anne. Eg skjøna det med det same. At ho var annleis enn nokon eg før hadde lest. Tydlegare, på eit vis. Nærare. Djupare. Ho var så lågmælt, men samstundes rå og rivande, med eit språk og ei fortetning som sprengde noko heilt grunnleggande i meg. Ho opna noko. Gjorde veg for noko som eg stundom hadde håpa fanst i meg, men som eg aldri heilt hadde turt å tru på: eit rom for mine eigne ord og tankar, evna til å finne min eigen veg i språket.

Paal-Helge Haugen si Anne. Eg vart overvelda av språket, av komposisjonen, ordvalet, stemningane, av songen og tonen boka bar: Denne umoglege og såre lengta til livet, når berre dauden finst att.
Ho er full av kontrastar, Anne. Full av sterke bilete og sansingar som har brunne seg inn i meg: Snigelen som kryp over våte bregneblad, lukta av jord, av vår, barnelatter mellom treveggar, blodstripa på spegelen, lysstrimene gjennom vindauget, lyset gjennom hovudet i det dauden råkar, røyken som stig frå dei fuktige kleda som vert brende bak uthuset.

Saturday, November 15, 2008

Glødetrådar





Eg pakka ned bøkene mine. Tok dei ut av bokhylla, la dei i kasser som skulle køyrast til ein annan stad i landet, før dei skulle pakkast ut og setjast i bokhylla på nytt. Og det slår meg: så mange bøker ein har lese, og vorte så glad i, som sidan berre har stått i hylla! Når ein pakkar bøkene sine, får ein mange gledelege gjensyn med forfattarskap, karakterar, historier.
Ein plukkar ei bok ned frå hylla, og bilete veltar inn. Ei stemning, røysta som boka bar.
Det sit i enno. Kanskje stryk ein handa over boka og kjenner ei sterk trong til å lese ho på
nytt, bla opp på fyrste side, skite i pakkinga, setje seg i ein stol og nyte språk og augneblink
på nytt.


Eg kjende det slik med mange av bøkene eg drog ut av hylla. Ei av dei var Mitt milde vesen.
Brit Bildøen si vakre bok frå to år tilbake. Eg fekk så lyst å lese ho att, lyst til å treffe Johanne på nytt. Johanne som kom attende til barndomsheimen Lauvstad, bruket langt oppe i sida ved ein vakker fjord, der det ein gong lyste i tre store drivhus. Ta del i historia på nytt, kjenne på den underliggjande uroa kring faren si forsvinning, redsla for mora si underlege endring til taus og mørk. Freiste å forstå kva som eigentleg hende: faren sitt tungsinn, lengta hans mot dei store byane, der lyset blenkjer heile natta, depresjonen hans, den sosiale angsten, og hundane hans,
dei store hundane som han hadde kring seg som eit skjold, som sov i senga hans, eller vaka med han heile natta då han flytta frå ektesenga og inn på eit eige rom, før han ein dag berre vart borte.

Og mora sitt lystige sinn, hennar lengt etter fest og vakre kjolar, sosiale samkome, korleis ho la alt dette til sides fordi ho ikkje kunne utsetje mannen for det, mora si undertrykking av det ho eigentleg ville. Hennar milde, ettergjevande vesen. Kjenne på alt som ulmar under overflata i denne boka, det tunge og usagte.

Å, eg hugsar denne boka så godt.
Tydlegast for meg står den delen av boka som skildra dei fire dagane då Johanne levde eit
heilt anna liv i sin eigen heim, med ein annan mann, ein elskar. Det var dei fi re dagane då
den russiske ubåten Kursk låg på havsens botn, då tv-bileta rulla over skjermen, då ingen
visste anna enn at det truleg var levande unge menn der nede i ubåten, i mørkret, og
at dei ville sleppe opp for luft om dei ikkje vart redda i tide.

Johanne og firedagars-elskaren hennar sit klistra til skjermen og fylgjer med på alt nyheitene fortel om saka. Seinare, då Jo er ute av livet hennar, sender Johanne eit postkort til han, der det står utdrag frå ein lapp som ubåtkapteinen hadde skrive dernede i mørkret:


Heile mannskapet frå sjette, sjuande og
åttande seksjon gjekk over til den niande. Det
er 23 menneske her. Vi tok denne avgjerda
som eit resultat av uhellet. Ingen av oss kan
kome til overflata.


Det er slikt eit vakkert og verkande bilete. Brit Bildøen er meisterleg på slike skildringar. Lyset
og mørkret i oss alle. Eg vil lese om det på nytt, vil lese ord og setningar som: Solskiver. Måneskalkar. Stjerneskot. Flakkinga frå fjerne bål. Blenka frå ein laks som blir halt sprellande
opp av elva. Lyset i skumtoppane på bølgjene. Lysstrima frå ein dørsprekk. Fjøslykter, lommelykter, lanterner, talglys. Glødetrådar.

I bokevja, Norsk Tidend 04/08

Monday, November 03, 2008





Hundar er elskelege dyr, dei gløymer deg aldri, har dei møtt deg ein gong og likt deg. Eg trur dei hugsar lukta di. Dei har så sterke, enkle kjensler og lyg aldri om kjærleiken sin. Helsar deg kvar dag som skulle du ha vore bortreist i eit år. Ja, eg hadde ein hund ein gong, eg veit kva eg snakkar om. Ein hund kan ikkje lyge og forestille seg.


Frå Rut av Helga Eriksen

Wednesday, October 15, 2008

Frokost i det grøne



Det går visst an å leve i byen òg. Og i kvardagen i byen òg.

Når ein har marka så nær at ein kan ete frokost der.

Skogstjern, nykverna kaffi på termos,

svarttrast, skiver med ost, eit eple,

bly over papir, stille.

Sunday, October 12, 2008

Ein einaste dag


Då eg var ei lita jente, ja, mindre enn det eg er no, såg eg ein film som gjorde slikt usletteleg inntrykk. Eg anar ikkje kva filmen heitte, hugsar ikkje om han var lang eller kort, norsk eller utanlandsk, men likevel dukkar historia opp i tankane mine med jamne mellomrom: Landet der det var vår berre ein dag i året. Der våren kom og drog på same dag. Eg tenkjer framleis ofte på det, med ei blanding av frykt og lukkekjensle.


Dette landet der sola skein berre ein dag i året. Ein einaste dag. Elles låg landet så grått og trist, det var haust, som ein mørk og regntung november, heile resten av året. Dei hadde berre denne eine dagen. Og då vakna alt til liv. Graset tok til å spire, fuglane rista seg runde på greinene og song hjarta sine ut. Store, underlege blomar, dei vakraste du kan tenkje deg, dei opna seg og strekte seg mot sola, mot varmen, lyset der oppe. Hamsar fall, stramme knoppar vida seg ut og brast, graset tok til å spire og vart grønt, så grønt at det skar i auga. Folk strøymde ut frå husa sine, unge og gamle, dei stod berre der med andleta sine som små speglar mot sola. Heilt stilt stod dei slik, heilt stille, for utanom nevane deira som opna seg så vispar, hamarar, egg, blyantar,brødskiver fall - kva dei enn måtte ha hatt i hendene då dei merka sollyset som kraup langsamt inn i rommet, - det fall ned på bakken, og ingen av dei høyrde eingong lyden av det, for lyd fanst ikkje lenger, men lys fanst, lys og fargar, for i dag kom sola, i dag kom våren, det var altså i dag det skulle skje, i dag, i dag. I dag!

Å, det var vidunderleg å sjå! Og samstundes så vondt, for i ein mørk kjellar, med høge, glatte murveggar, sat filmen sin hovudperson krøkt saman i eit hjørne. Ho var innestengt. Kom seg ikkje ut. Under leiken hadde ein av gutane sett hespa på utsida av døra, og no sat ho der i mørkret, venta, redd, lei seg, sint.
Då var det at det hende: Frå ei lita glugge øvst oppe på veggen, glei ein stråle inn i rommet. Han fall over andletet hennar, blenda henne mest, ho reiste seg, vende seg mot gluggen, freista å kome nærare, ho strekte seg oppover og la hendene rundt det vesle gitteret, tynne fingrar som rista og skalv i det glødande lyset der utanfrå. Der utanfor, der alt bløma. Utanfor risla det i bekkar, molda tødde, blad krølla seg ut gjennom tynne greiner og spratt ut, det lukta fuktig jord og frø og varme.
Inne i den mørke kjellaren stod ho, alt ho fekk var ei solstripe over andletet.
Å, denne solstripa som fall inn gjennom det vesle vindauget høgt oppe på veggen!
Som strøymde inn gjennom den vesle gluggen på veggen, inn i rommet, inn til den innestengde jenta. Den strøymde like inn i meg. Inn i minnet mitt.

Sidan har eg ikkje sett att denne filmen. Eg har ikkje leitt så mykje, ikkje undersøkt, og kanskje vil eg ikkje sjå han heller. Eg vil ha det slik, dette minnet, desse sterke fargane og kjenslene som finst i langt attende i tid, som eg kan hente fram og kjenne på når eg vil.
Det er underleg, er det ikkje, kva ein sit att med av bilete og tankar frå då ein var born. Kva som ligg att av gull på botnen, når tida har fått skvalpa rundt og rundt, og skvulpa ut det som lett glir ifrå. Så ligg det der og glimer, og det forsvinn ikkje heller. Vi kan ta det opp i nevane våre, studere det, sjå på det. Akkurat når vi vil.

Det er haust, lauvet fell, dei gylne fargane skal gå over i mørkare tonar etter kvart. Men under ligg våren og lurer og gler seg til å bryte fram når tida er der. Og når han fyrst kjem, så vert han heldigvis hos oss ei stund. I mellomtida kan vi hente fram eit minne frå tidlegare vårar og smatte på det, som om det var ein sevjefylt seljekvist eller ei handfull grøne gauksyreblad.

Wednesday, September 17, 2008

Å gifte seg med bøddelen




Ho er dømt til dauden ved henging. Ein mann kan kome unna denne dauden ved å verte bøddel, ei kvinne ved å gifte seg med bøddelen. Men det finst ingen bøddel no; og difor ingen utveg. Det finst berre daud, vaklande på vent.
Dette er ikkje fantasi, det er historie.

*

Å leve i fengsel er å leve utan speglar. Å leve utan speglar er å leve utan sjølvet. Ho lever utan seg, ho finn eit hol i murveggen, og på andre sida av veggen: ei røyst. Røysta kjem gjennom mørkret, utan andlet. Denne røysta vert spegelen hennar.

*

For å sleppe unna dauden, denne særskilde dauden, må ho gifte seg med bøddelen. Men der er ingen bøddel, ho må skape han fyrst, ho må overtyde denne mannen i røysta sin ende, denne røysta ho aldri har sett og som aldri har sett henne, dette mørkret, ho må overtyde han til å gje frå seg andletet sitt, bytte det mot den allsynlege maska dauden ber, mot tilgjengeleg daud som har auger men ingen munn, maska til ein mørk spedalsk. Ho må omforme hendene hans slik at dei villig snor reipet kring struper som er utvalde, som hennar, andre struper. Ho må gifte seg med bøddelen, eller ingen, men det er ikkje så ille. Kven andre finst å gifte seg med?

*

Du undrast på kva ho har gjort. Ho vart dømt til dauden for å stele klede frå han ho arbeidde for, frå kona hans. Ho ville så gjerne verte vakrare.

Eit ulovleg ynskje for ei tenestetaus.

*

Ho brukar røysta som ei hand, røysta hennar grip gjennom veggen, stryk og trekkjer. Kva i all verda kunne ho ha sagt for å overtyde han? Han var ikkje dømt til dauden, fridomen venta på han. Kva for freisting var det, den som verka? Kanskje ville han ha eit liv saman med ei kvinne han hadde berga livet til, ei som hadde sett djupnene nede i jorda men som likevel fylgde han opp og attende til livet. Dette var einaste moglegheit for å vere ein helt, for ein person i det minste, om han vart bøddel ville alle andre forakte han.

Han var sett i fengsel for å ha såra ein annan mann i ein finger på høgre hand, med sverd.

Dette er også historie.

*

Venane mine, kvinner begge to, fortel meg historiene sine, som ikkje er til å tru, men som er sanne. Det er skrekkhistorier og har ikkje hendt meg, dei har ikkje hendt meg enno, dei har hendt meg men vi er urørte, vi skodar vår vantru med gru. Slikt kan ikkje hende oss, det er ettermiddag, og slike ting hender ikkje om ettermiddagen. Problemet var, sa ho, eg fekk ikkje tid til å sette på meg brillene og utan dei er eg blind som ei flaggermus, eg kunne ikkje eingong sjå kven det var. Slikt skjer, og vi sit ved bordet og fortel historier om det, så vi endeleg kan tru. Dette er ikkje fantasi, men historie, det finst meir enn ein bøddel og det er grunnen til at nokre er utan arbeid.

*

Han sa: Ende på veggane, ende på reip, døropningar, ei mark, vinden, eit hus, sola, eit bord, eit eple.
Ho sa: brystvorte, armar, lepper, vin, mage, hår, brød, lår, auge, auge.

Begge heldt det dei lova.

*

Bøddelen er ingen dårleg fyr. Etterpå går han mot kjøleskapet og ryddar opp i det som står att, sjølv om han ikkje tørkar opp det han sølar ut ved uhell. Han vil berre ha enkle ting: ein stol, nokon til å drage av han skoa, nokon som ser på han medan han pratar, med beundring og frykt, om mogleg: med takksemd, nokon å stupe inn i for å finne kvile og fornying. Den lettaste måten å skaffe seg desse tinga er ved å giftast ei kvinne som er daudsdømd av andre menn fordi ho ynskte seg vakker. Det finst eit vidt utval.

*

Alle sa han var ein tosk.
Alle sa ho var ei klok kvinne.
Dei brukte ord som snare.

*

Kva sa dei fyrste gongen dei var aleine i eit rom saman? Kva sa han når ho tok bort sløret og han kunne sjå at ho ikkje var ei røyst, men ein kropp og difor handgripeleg? Kva sa ho når ho oppdaga at ho hadde gått frå eitt stengt rom til eit anna? Dei snakka om kjærleik, naturligvis, men det heldt dei ikkje opptekne i all framtid.

*

Sanninga er: det finst ingen historier eg kan fortelje venene mine for å få dei til å kjenne seg betre. Historia kan ikkje slettast, sjølv om vi kan roe oss med spekulasjonar kring ho. På den tida fanst det ingen kvinnelege bødlar. Kanskje har der aldri funnest nokon, dermed kunne ingen mann berge livet ved ekteskap. Men ei kvinne kunne, i følgje lova.

*

Han sa: fot, støvel, ordre, by, knyttneve, vegar, tid, kniv.

Ho sa: vatn, natt, piletre, reip hår, jord mage, grotte kjøt, liksveip, open, blod.

Begge heldt det dei lova.


NOTE: I det attande århundrets Quebec var einaste måten for nokon som var dødsdømde å unnsleppe henging: For ein mann, å verte bøddel, eller, for ei kvinne, å gifte seg med ein. Francoise Laurent, dømt til henging på grunn av stjeling, overtala Jean Corolère, i cella ved sidan av, til å søke om den ledige jobben som avrettar, og også til å gifte seg med henne.

Margaret Atwood

(Gjendikta av Hilde Myklebust)

Monday, September 08, 2008

Eg dreg ifrå glaset




Eg dreg ifrå glaset fyrr eg legg meg,

eg vil sjå det levande myrkret når eg vaknar,
og skogen og himmelen. Eg veit ei grav
som ikkje har glugg mot stjernone.
No er Orion komen i vest, alltid jagande –
han er ikkje komen lenger enn eg.
Kirsebærtreet utanfor er nake og svart.
I den svimlande blå himmelklokka
ritar morgonmånen med hard nagl.



Dikta til Hauge grov seg inn i meg, utan at eg visste om det, gjennom skulegang, bøker, musikk, lærarar, ei gryande poesiinteresse, - heilt til eg ein dag merka at eg var breiddfull av sitat og setningar, svarte krossar, diktliner, vågar eg ikkje visste om, funderingar og bilete som leitte seg attende til same mann. Diktarskapen hans berre grodde fast i meg, langsamt, stilt, nærast umerkeleg. Slik tjern grør att, eller slik mose grør over steingardar: tid går, og ein dag er det berre vorte slik, ein ser utover landskapen og tenkjer at det er vorte annleis, det har endra seg, det er slik det skal vere, det er vakkert, tenkjer: kva tid kom dette til?


Olav H. Hauge har synt meg at det ikkje er naudsynt å bruke dei store orda og dei største rørslene for å skape gode dikt. At det er det lågmælte og langsame som best speglar dei sterkaste kreftene som buldrar og bryt under overflata i oss. Olav H. Hauge har synt meg at det gjeng an å både leva og dikta i kvardagen òg, den grå stille dagen.


Ein stad, i dei mange dagbøkene sine, skriv han:
”Han skapte ikkje noko ny form, segjer dei. Nei, men mange store diktarar fylte den vanlege forma med innhald, og tykte det var godt nok. Shakespeare, Goethe var nøgde med det.”
Hauge har fått meg til å senke skuldrane når eg skriv. Han har fått meg til å lytte, sjå, kva er det eg har her, kva vil eg skape av dette, han legg ei hand på skuldra mi og bed meg om å ikkje kave meg opp, ikkje la meg jage mot å finne ei ny form. Det er innhaldet som skaper forma, eller rettare: diktet finn den forma det må ha, den forma det treng for å verte til. Hauge stagnerte aldri, han var alltid i utvikling, var ikkje redd for nye former, - men han hadde si eiga tilnærming, han let seg ikkje fylgje straumane som drog på overflata, men let dikta sjølve gli som grunnvatn like under, til dei stundom sprang som kjelder ut i røynda, stilt og forbausande friskt.

Saturday, March 22, 2008

Påskeglim

Eg elskar utedassen aller mest om vinteren






Sunday, March 16, 2008

Glør





Dei brenn bråte ute på markane
Lutar seg mot rivene når dei pratar saman,
rykkjer til og slår dei mot bakken når elden grør for fort
Gjennom glipa i vindauget høyrer eg røystene,
og det grøne graset som sukkar og kviskrar under tjukk røyk
Vinden pustar, og regnet ventar inne i himmelen ein stad
Eit glør søkk inn i mjuk mose og vert liggande
Alt som ikkje tek fyr kan bere glødande oske
Når kvelden kjem, ventar regnet enno over markane,
ventar under himmelen medan markane brenn

Thursday, March 06, 2008

Song





Eg gjekk så lenge over markane
Eg høyrde ikkje lenger
at kvistar knakk under snøen

Men du lydde og stogga
Tok til å leite under store tre,
ved skogsvatn og brukryssa elvar
Grov fram i dagen det eg ein gong grov ned:
Ein medaljong med to bokstavar
Potteskar, steinar, røter, ord
Øskjer fylte med glatte bein


Svart mold over nevane dine
Noteliner frå ein gløymd song
Slik musikk som berre finst
i leitande hender